Hjem Nyheter 102-åring forteller sin unike krigshistorie

102-åring forteller sin unike krigshistorie

–Vi la merke til at folk gikk rundt i gatene og ropte, men vi oppfattet ikke hva de sa, da de pansrede kjøretøyene i gatene lagde mye støy. Til slutt stoppet vi konvoien i en liten engelsk landsby – og der hørte vi «peace – peace». Vi skjønte raskt at Tyskland hadde kapitulert og at det var fred. Vi snudde konvoien og reiste rett til London hvor vi feiret med et glass øl, forteller Bjørn Hauge.

Til tross for sin høye alder er Bjørn Hauge fortsatt kvikk i replikken. «Det er en stor ære å få intervjue deg som 102- åring og som motstandsmann under krigen», startet undertegnede intervjuet. Hvorpå han fortere enn skyggen til Lucky Luke parerte; «og jeg har aldri opplevd å være 102 år før». 

Under 2. verdenskrig var Bjørn Hauge fra Drammen en del av motstandsbevegelsen i byen.  Bildet med uniform som 102 år gamle Bjørn Hauge holder i hendene er tatt rett etter andre verdenskrig. Foto: Marianne M. Jonassen

Satt spor

Krigen har satt sine spor hos motstandsmannen bosatt på Danvik. På Norges nasjonaldag i 1942 slapp han ut fra Grini etter tre måneder i fangeleiren i Bærum. Tre måneder preget av avhør, lite mat og beinhardt arbeid.

–Jeg og min kamerat Arne ble arrestert og ført til Møllergata politistasjon i Oslo på senvinteren 1942. Angivelig for at jeg ha nektet å levere fra meg teltet og sekken min til tyskerne. Under krigen var det ulovlig å eie slikt utstyr. Derfor reiste tyskerne rundt og samlet inn sekker og telt i alle husstander, forklarer Hauge.

Han erindrer flere episoder fra den tiden.

–Jeg fikk meg en skikkelig lusing av vakten da jeg etter hans oppfatning ikke ropte navn og nummer høyt nok under morgeninspeksjonen på Møllergata politistasjon. Som sanger har jeg kraftig stemme og dagen etter ropte jeg av full hals. Og det til stor forskrekkelse hos vakten, som skvatt skikkelig, erindrer han.

På Grini fikk Hauge ansvaret for å mosjonere professorene som satt fengslet.

–Professorene hadde stillesittende fangearbeid og tyskerne mente derfor at de måtte trimme hver dag. Og siden jeg hadde idrettsbakgrunn ble jeg satt til å gjøre denne jobben, sier Hauge.

På sykkeltur

Etter løslatelsen fortsatte Bjørn Hauge motstandsarbeidet i hjemmefronten i Drammen. I 1943 la han og kameraten fra motstandsbevegelsen ut på en sykkeltur i Telemark. Der skulle de samle sammen våpen hos gamle jegere. Denne turen viste seg å bli mer avgjørende for deres liv, enn de visste på forhånd.

–Mens vi var borte hadde tyskerne under et innbrudd funnet kartoteket med navn og adresse på alle som var medlemmer i hjemmefronten i Drammen, forteller Hauge.

Det var disponent Oddvar Bjerknes ved Nøste Bruk som fikk varslet om den viktige beskjeden om at hjemmefronten var røpet.

–Bjerknes ringte Rauland turisthotell for å høre om vi hadde tatt inn der. Men vi var ikke registrert som gjester. For å være på den sikre siden gikk resepsjonisten ut på trappen og ropte ut navnene våre.

–Vi passerte hotellet på sykkel i det samme navnet vårt ble ropt opp. Av redsel for at det var tyskerne, ringte vi til Drammen for å få verifisert opplysningene.

I dekning

Etter at navnene til alle i hjemmefronten i Drammen var kjent for tyskerne måtte Hauge og kameraten gå i dekning. I flere uker lå de i dekning på hytter på Konnerud skauen og på Bragernes.

–Familien til kameraten min drev butikk og takket være dem fikk vi matforsyninger derfra. Vi lå også i dekning i Oslo på hver vår hemmelige adresse.

Hauge skal ha blitt observert og gjenkjent i Oslo.

–Jeg hadde rødt hår på den tiden. Hjemmefronten beordret meg derfor til å farge håret. En kar kom for å farge det helt svart, erindrer han.

Utstyrt med falskt pass og kontrollbillett satte Bjørn Hauge seg på toget til Vestfold. Derfra gikk turen med en fiskebåt til Hvaler og på den sydligste øya ble han hentet av en svensk båt.

–I Strömstad satt jeg fengslet i to dager før ferden gikk videre til Stockholm, hvor jeg ble tatt vare på av flyktningmottaket Skaraborgslän.

17. mai

 Året etter løslatelsen fra Grini fangeleir sto Bjørn Hauge på scenen i Lindköping foran en fullsatt folkepark for å underholde med sang på Norges nasjonaldag.

–Med Norske folkesanger som «Kjerringa med staven» og «Ja, vi elsker» på programmet var det duket for feiring av nasjonaldagen. Men akkompagnatøren min hadde blitt syk, og avlysning av programmet ble diskutert. Det hele endte med at jeg sto alene på scenen foran folkehavet og sang uten piano. Det var en spesiell 17. mai opplevelse under krigen, forteller han.

Fløy over Mjøsa

I sin nye hjemby i Sverige fattet Hauge interesse for et oppslag i delegasjonen.

–Artilleriet skulle etablere skole i England og jeg tenkte at dette måtte være noe for meg.

Flyturen over til England ble mer nervepirrende enn planlagt. For i et fly ribbet for alt inventar ble han sammen med flere plassert på gulvet.

–Vi fløy over Norge til England midt på natta. Under den første turen fikk vi beskjed om at det var tyske fly over Norge og vi måtte derfor returnere. Under den neste turen husker jeg glimtet av Mjøsa som lå der speilblank i sitt natteskinn.

Vel fremme i England lå Hauge og vred seg av smerte.

–Vi fløy veldig høyt under turen over og da vi landet slet vi med trykkforandring og samtlige lå og vred seg av smerte på flyplassen, forteller han.

Etter opplæringen i England ble Bjørn Hauge stasjonert i Cromarty på østkysten av Skottland.

–Her hadde jeg ansvaret for kanonene. Noe som har ført til at jeg fortsatt sliter med hørselskade, sier Hauge.

Krigens slutt

Under krigen deltok aldri Bjørn Hauge i sabotasjeoppdrag.

–Det var for risikabelt. Tyskerne tok gisler som var kjente menn i byen og henrettet dem, forteller Hauge.

I løpet av et par måneder feiret Hauge freden to ganger. Først i London, deretter da han satte føttene på norsk jord igjen – drøye to år etter at han måtte flykte til Sverige.

–Vi feiret sammen med militære og engelske i et stappfullt London. Markering nummer to fant sted i Drammen etter endelig å være hjemme igjen etter en krevende båtreise fra England.

I dag bor han i huset bygget av hans bestefar fra Danvik. Til tross for sin høye alder har han helsa i behold.

–Jeg har alltid holdt meg i god form, og går fortsatt et par runder rundt kvartalet der jeg bor, sier Bjørn Hauge, som fylte 102 år 30. april.

[email protected]