Hjem Sport Lidenskapelige Chelsea-drammensere i London

Lidenskapelige Chelsea-drammensere i London

Erik Kalmo

Hva får en kameratgjeng som elsker Drammen, og som elsker å møtes på Marienlyst stadion og Goggen sportspub for øl og fotball, til å dra fra byen akkurat da Strømsgodset spiller sin siste og avgjørende kamp i eliteserien? Svaret er det blå hjertet, og denne helgen var det den engelske delen av det blå hjertet som ble avgjørende. Chelsea Norway arrangerte nemlig julebord sammen med Chelsea Sverige i Paddington, London.

Å få bestilt fly, hotell, kampbilletter og julebord for denne drammensgjengen har vært et prosjekt i hele høst. Å mestre utfordrende bestillinger på nett var nytt for mange, og interne råd gikk stort sett ut på «å slå av hele dritten og ta ut kontakta». Vel, nok om det, vi var totalt åtte blå-supportere som ankom London. 

Det beste med å være i London, er å våkne og vite at det er kampdag. Timene før kamp gir så mange følelser: Glede, nervøsitet, forventninger for å nevne noen. Men det er også mange valg å foreta, skal vi gå, sykle (ja, har fakta syklet opp med bysykler), eller ta tuben.

Videre må man også tenke ut hvilke puber man skal velge ut denne kampdagen. Blå hjemmedrakt, hvit bortedrakt eller svart tredjedrakt må velges, for alle tre var med.

Det ble tuben denne gangen, Oysterbar/Pensioneers og hvit drakt for de fleste av oss drammensere (den siste passer jo best under blazeren da vi skulle rett på julebord). Dessuten er denne drakta merket med «Drammen» på ryggen, og mange ville nettopp høre med oss om Chelseamiljøet i byen vår.

Vel framme på Fulham Brodway, gata der Stamford Bridge ligger, var det raskt opp til Oyester bar og kanskje Londons billigste og beste øltilbud, selv om de ikke har Aass øl. Rastløse som vi var, ble det raskt bort til en julepyntet stadion, og selvsagt Megashoppen. 

Det var nok ikke vi som ble lagt mest merke til i shoppen. Det viste seg at Markus og Martinius var på julehandel der. Martinius må jo være den lure av de to, da han har valgt å bli supporter av de blå i motsetning til sin bror. Martinius har jo uttalt at PL-tittel er viktigere enn Spelemannspris. Bra holdning det der.

Og apropos brødre. Et par uker før hadde vi snakket med en annen kjent bror: På Frankies bar på stadion er det mulig å se tidligere spillere hvis du er heldig. Og innerst inne i lokalet med ryggen til satt en lang, tynn kar som snakket norsk vestlandsdialekt: Og ganske riktig det var Tor Andre Flo, og jeg var ikke sen om å fortelle at jeg kom fra byen der Strømsgodset og broren hans holdt til.

Kun under tre timer til kampstart, nå bar det rett på «The Pensioneers pub». Her var det tydelig at folk hadde reist atskillig lenger enn fra Drammen for å se kamp , for her var flaggene til «Chelsea Denmark, Chelsea Sverige», men også «Chelsea Serbia» og til og med fra Down Under «Chelsea Melbourne». Vi måtte jo få opp vårt norske flagg for å gjøre Skandinavia komplett. Vårt store «Chelsea Drammen»-flagg fikk vi plassert over en spillmaskin.

Under den andre verdenskrigen var det vanlig å mørklegge London. På puben «The Pensioneers» ble det brukt samme taktikk. Store, mørke gardiner ble trukket for vinduene like før West Ham fansen skulle passere. De passerte og vinduene forble hele. Litt annerledes enn vi er vant til fra Goggen.

Tre kvarter til kampstart og siste øl på puben var drukket.

Matthew Harding er den tribunene der den hardeste fansen holder til. Det gir deg alltid spesielle følelser å entre denne tribunen, så også denne gangen. Her var alt lagt opp til en fantastisk weekend, et julepyntet London med Winter Wonderland, julepyntete puber, ja til og med et blått tre utenfor stadion. Med en trepoenger skulle weekenden ble komplett. Ja, til og med storskjermen på stadion ønsket å bidra med en hyggelig melding til en av oss som fylte år: «Kenneth, Happy birthday and have a great Christmasparty together with Chelsea Norway». 

Så kom nedturen. West Ham vant 1 -0.

Julebordet var nok preget av resultatet, hvert fall de første fem minuttene. Vi ble enig om å ikke snakke om kampen (det er lett!!), men noen pints senere var humøret på topp igjen, heldigvis.

Her var det som å komme hjem, med 70 norske og 20 svenske like gærne supportere som deg selv. 

Noe vi drammensere så frem til var å møte gamle legender som vi husker fra den gangen tippekampene gikk på NRK lørdag kl. 16.00, og det var det som var av fotball på vinterstid. Det var flere av dem, men Kerry Dixon var nok den største for oss. Selvsagt ble det mange spørsmål til, autografskriving og foto av disse gutta.

Kerry Dixon (toppscorer på 80 tallet) må ha truffet mange fans gjennom tidene, men kom faktisk bort og sa at han hadde truffet meg flere ganger før, og det stemte godt. Derfor ble jeg kanskje litt eplekjekk da jeg sa noe som følgende: «Kerry you are one of my favourite players, and if you had seen me playing , I would have been one of yours, too. Now, you got the chance to take a photo with me». Mange av oss har jo tross alt spilt mange kamper i 4. og 5. divisjon i Buskerud! Han lo, og bildet ble bra.

Apropos autografskriving, Kenneth (vår mann med bursdag), ville gjerne ha en autograf på den hvite spillerdrakta si. Ja, det er sikkert mulig, men hvem av disse legendene tenker du på. «Øystein Vinje» (formann i Chelsea Norge) var svaret. En noe forfjamset Vinje spurte flere ganger om han virkelig ønsket det før han signerte den hvite Vapordrakta.

Søndag ble avsatt til en raskt tur til Themsen da gutta fra elvebyen hadde abstinenser og hjemlengsel, og måtte se om den lokale elva kunne måle seg med den tilsvarende i Drammen. Deretter var det å finne en bar som kunne hjelpe oss med å kunne se avslutningen av Tippeligaen, og til glede for alle forble SIF et tippeligalag. Det var litt mere uenighet i gruppa om at MIF gjorde det samme. 

Scandinavian bar kunne yte oss nødvendige tjenester og gjorde alt for å skape hjemlig stemning med vikingeskilt og nordiske flagg overalt. Inntrykket ble litt mindre imponerende da betjeningen ikke visste forskjell på det norske og finske flagget, og ikke så ut til ha hørt ordet «Norway».

Mandag hjem, også det med mange blå og kjente venner.

Det er alltid like fint å se et opplyst Aass bryggeri dukke opp foran togvinduene igjen, beviset på at du er hjemme i den kjære byen din igjen. Apropos Aass bryggeri, vi hadde handlet inn noe derfra på taxfree shoppen, og stolte ga vi smaksprøver til engelske venner. De synes ølen var god, men med et noe rart navn. At man hadde valgt å kalle en øl for Aass (uttalt «ass») stusset de mye over. Vi lot lange historiske avhandlinger ligge, smilte og sa «Cheers».

[email protected]