Byavisa Drammen er ti år.

Det å bli ti år

Skrevet av PAAL-ANDRÉ GRINDERUD
21.11.2019 12:31 - OPPDATERT 21.11.2019 12:46

Jeg gleder meg til jul. Allerede nå dufter det av kongerøkelse i leiligheten min. For noen dager siden inviterte jeg Byavisas journalist Marianne Jonassen til noe som jeg blir glad av.

Begynnelsen av november kan ofte føles tung værmessig. Kulden som vi vet kommer, sniker seg innpå oss. 

Jeg husker den gangen jeg ble ti år. Det var stor stas og mye sorg. Far døde det året jeg fylte ti. Da jeg fikk vite at Byavisa Drammen hadde bursdag snart, tenkte jeg meg litt om. Jeg har skrevet en del kronikker for dem, og blitt intervjuet noen ganger. Kanskje jeg skulle fange en av journalistene deres? 

Ideen kom i rasende fart, og jeg fanget den. Ofte kan det være klokt å ikke ta imot alle ideer som kommer. Men, denne er god, tenkte jeg. Som sagt så gjort. Jeg inviterte med meg Marianne til et stort hagesenter på Åssiden. Jeg sa ikke hva jeg hadde tenkt å gjøre. Det var så fint å bare gå rundt der å se. Akkurat som den gode barndommen kom tilbake i susende fart. Alt mørke rundt julefeiring var borte. Nisse og julekuler i alle varianter.

Nå slår jeg til, tenkte jeg. Som tenkt, så gjort. Marianne ble nok litt overrumplet. Her kommer mitt inntrykk og opplevelse av samtalen med Marianne. Jeg skriver den ikke som bare spørsmål og svar, mer som en liten historie:

Det var en gang en journalist som heter Marianne. Hun jobbet trutt og iherdig i jobben sin. Én dag ringte en av de hun hadde intervjuet flere ganger. Han var forfatter, og spurte henne om hun ville bli med til et hagesenter. Hun takket ja. Noen timer etterpå møttes de, og gikk inn. Hagesenteret var ikke lenger det, mer en juleverden som jeg aldri før hadde sett som voksen. Jeg ble stående å se. Så lukket jeg øynene. Der rett fremfor meg var det en barnlig verden jeg bare kunne dykke inn i. 

O, jul med din glede og ro, tenkte jeg. Marianne så på meg. Hun ante nok ikke hva jeg hadde i gjære. Det måtte komme litt senere. Først måtte jeg ta henne med meg inn i det verden jeg for få år siden hadde begynt å like. Juleminner som jeg vagt kunne huske. Jeg gikk rundt omkring, og frem og tilbake. Ropte på Marianne at hun måtte se her og der. Så kom ropene tilbake til meg. Mange øyeblikk. Store øyeblikk. 

Noen ganger kan det være en god ting for oss voksne å bli litt barn igjen. Ikke bare fly rundt inni en julebutikk med jetmotor, og løpe ut igjen. Alle har vi et barn i oss, på godt og vondt. Ta oss tid til å ta på en julekule før vi kjøper den. La den hvile litt i hånden. Rett og slett ta det med ro før vi putter den i handlekurven.

Så slo jeg til! Fant to stoler, og vi satte oss ned.

Nå var det min tur til å spørre. Min tur til å gjøre det min far gjorde. Være Journalist.

– Nå er jo ting litt snudd på hodet, Marianne. Vi er midt inne i en julebutikk. Jeg skal jo intervjue deg. Hva tenker du om det?

– Ja. Det er jo litt uvant.

– Hvor lenge har du jobbet i Byavisa?

– I ni og et halvt år. Jeg begynte i mai 2010

Marianne og jeg snakker sammen om at Byavisa kom som et frisk pust til Drammen og Nedre Eiker. Byavisa er jo litt mer friere i og med at de er en ukeavis, og derved kan planlegge mer enn dagsavisene, sier Marianne. Vi har alltid hatt den filosofien at vi skal vise hvem menneske er. Uansett om det er en på gulvet eller en direktør. Det er menneske vi skal fortelle om. Når du skal lage en sak og forberede deg til et intervju, hva gjør du da, spør jeg. Et kort øyeblikk flytter øynene mine seg til en liten jente som peker og peker på noen store nisser. Moren hennes løfter henne nennsomt opp slik at hun kan se bedre.

Marianne ser det samme som jeg ser, tror jeg.

– Jeg leser ofte ikke så mye om personen jeg skal intervju. Liker på en måte å stille med blanke ark, om du forstår. Jeg nikker til henne. Øyeblikket for den lille jenta som nissene ble stort. Moren hennes tar ned en nisse, og sammen går de mot kassen. 

– De gode samtalene er viktige når jeg skal snakke med den jeg skal intervjue. Gi trygghet og at det er ro. Marianne og jeg snakker litt om de som skal intervjues. Noen er nervøse, andre ikke i det hele tatt.

– Min far var journalist, sier jeg.

– Det vet jeg, sier Marianne.

– Hva er et av de sterkeste inntrykkene du har hatt som journalist?

– Mange sterke inntrykk som har berørt meg.

Jeg tenker tilbake på min far som var journalist. Han røkte opptil sytti Teddy uten filter om dagen. Han som satt der med de håndskrevne notater. Den gamle skrivemaskinen som klikket og klakket til sent på kveld. Klart han var sliten når en arbeidsdag var over.

– Du Marianne, tror du vi som du skal intervjue, forbereder oss?

– Mange gjør nok det, men andre ikke forbereder seg nok ikke.

– Hva er det fineste og sterkeste intervjuet du har opplevd?

– Det er mange ting. En av sakene som jeg har gjort sterkest inntrykk var å intervjue en mindreårig asylsøker. Han hadde mistet broren sin på veien mot Norge. Det var sterkt. Jeg heier på de som har klart seg på tross av opplevelser som de har måttet gå gjennom.

– Blir du sliten?

– Både ja og nei. Mange saker er jo emosjonelle. 

– Hvis du skal gi leserne dine et juleønske?

– Rett og slett at de skal ha gode dager. Finne litt ro og får hjertevarme. Jeg synes det er bedre å gi bort ennå få. 

Vi samtaler videre om julen. Om voksne som blir som barn igjen. Det er jo vakkert at vi kan ta frem barnet i oss. Noen ganger så kan man jo bare nyte, og ikke måtte kjøpe. Marianne forteller om en alvorlig kreftsyk kvinne hun hadde intervjuet. Hun døde, og det gikk hardt inn på Marianne.

Vi ser bort mot reinsdyret. Det var det første vi så når vi kom inn i butikken. Det sto midt blant juletrær og halm. Kunstig laget, men dog så ekte. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg kysset reinsdyret. Og hvorfor kan ikke jeg det, når mamma kysset nissen, som en av julesangene forteller oss om.

Marianne og jeg ser på hverandre. Så takker vi for gleden av å være til. Akkurat nå, dette skjøre, vakre, sterk inntrykket vi mennesker bærer på. Øyeblikket er nå, ikke i morgen eller neste jul. Ta vare på det små ting i julen, kjære Byavisaleser.