Hjem Kultur Det skjer i Drammen – boka er 140 siders avskjedsbrev

Det skjer i Drammen – boka er 140 siders avskjedsbrev

Det er lett å føle at vi lever litt på sida av alt her i dølle Drammen. Vi er i skyggen av Oslo, som igjen er i skyggen av alle andre storbyer i verden. Det er liksom andre steder at ting faktisk skjer. Det store, historiske og viktige foregår og foregikk i London, Paris, Berlin, New York og Los Angeles. Her i utkanten av verden observerer vi utenfra og kikker vidøyd ut mot heltene og stjernene på andre siden av horisonten et sted. Livet foregår der ute, mens vi bor på et sted som bare er interessant for oss selv.

Personlig plan 

Men i Klausens bokverden er det annerledes. Der skjer alt i Drammen. I sin siste roman er historiske figurer fra kunstretningen abstrakt ekspresjonisme bosatt på Strømsø og maler sine berømte bilder i et atelier på Grønland. Hovedpersonen er Mark Rothko, en av de meste sentrale kunstnerne i forrige århundre. Maleriene hans med de tilsynelatende enkle motivene av rektangler som svever i diffuse varme farger er etset inn i den kollektive kunstbevisstheten. 
Rothko tok sitt eget liv i 1970 da han var 67 år gammel, og etterlot seg ikke noe selvmordsbrev. Inntil nå. Boka er formet som Rothkos avskjedsbrev til verden, hvor han legger ut om sitt liv og virke i Drammen. Han bor i Nybyen, er lærer på tegning, form og fravær (eller «farge») på Åssiden Videregående Skole, og har romanser i museumsparken med kunstneren Elaine de Kooning. Rundt han lever alle de mest kjente ekspresjonistene fra midten av forrige århundre, som egentlig slo seg opp i metropolen på USAs østkyst. 
– New York er jo så godt som en drømmeverden for oss, selv om vi kan dra dit på ferie. Ved å gjøre handlingen lokal så kan vi få det til å angå oss på et mer personlig plan, forklarer Klausen og legger til: – Alle bøkene mine foregår i Drammen, det er en helhet i det. Som er snodig og eksentrisk sikkert, men det er en slags større plan med hele greia. 

Et bilde fra Drammen 

I romanen «Akilles» er det gresk mytologi som spiller seg ut på Strømsø, og i «Veien til Mekka» har karikaturstriden sitt sentrum i vår hjemby. 
– Noen sa at «du har det ikke før du uttrykker det», og kanskje først når jeg har reflektert en eller annen konflikt gjennom Drammen, da har jeg skjønt den. Som i «Veien til Mekka». Først når jeg la konflikten hit så kunne jeg forstå hvor kompleks den var, utdyper han. Klausen er ikke bekymret for at bøkene med spesifikke henvisninger til gatenavn og bygninger herfra blir interessant bare for drammensere. 
– Jeg tenker at dette er et bilde jeg maler fra Drammen. Hvis man bor i Moss så kan man ha like stor glede av å se et fint bilde herfra, selv om man ikke veit nøyaktig hvordan det ser ut i virkeligheten, sier han. Men hva er eventuelt denne planen bak å plassere alskens verdenshistorie til stedet han er født og oppvokst? – Det er ikke en «plan» i form av at jeg vil si masse glupt. Det er mer at jeg i ettertid ser at det er et gjengangertema og struktur i bøkene, fortsetter han. 

Drømmeverden

Han snakker om fortellingene sine litt som om de er noe han har oppdaget, mer enn at han har laget dem. At det kanskje er en slags underbevisst føring som har ledet til at store historier kontrafaktisk har havnet i Drammen. Forfatteren er opptatt av det underbevisste, og er blant annet påvirket av Carl Jungs ideer om en kollektiv underbevissthet. At bak og under våre bevisste tanker så befinner det seg et nettverk av symboler, historier, drømmer og fantomer som usynlig trekker i våre mentale tråder. At når vi graver dypest i oss selv så kommer vi alle ned til det samme stedet. 
Særlig drømmene er viktig for å komme i kontakt med denne hemmelige virkeligheten, og den har Klausen eksperimentert med å skrive inn i bøkene. I «Døden i Arbeid» leier Mark Rothko leilighet til 15 kroner måneden, mens han kjøper medisiner på Boots apotek. Han, Agnes Martin og Willem de Kooning har atelier på gamle Drammen Paper Mills, et sted som var i full aktivitet da ekspresjonistene faktisk virket på 50-tallet. 

– Det ville ikke vært noe atelier der da nei. Men det er en frihet jeg tar meg, å oppheve alt av tid. Jeg er ute etter at det skal være en drømmeaktig, litt surrealistisk følelse. Når du drømmer er det ofte helt ulogisk når det foregår. Og du kan møte en person som har vært død i ti år, i en bygning som har blitt revet for lenge siden, sier han. 
Romanen lapper sammen forskjellige tidsepoker, hvor steder og bygninger fra ulik tid eksisterer samtidig, befolket av kunsthistoriske skikkelser. Nexus er Strømsø Torg, og brorparten av handlingen foregår innenfor en kvadratkilometer derfra. Bygninger som Globusgården, jernbanestasjonen, banken og hotellet får en sentral plass. 

– De blir ikoniske bygninger, og er der som de ville vært i en drøm. Jeg tror noen bygninger blir ikoniske i menneskers bevissthet. At Strømsø Torg er noe mange drammensere har inni seg, og når vi drømmer er det mange ting som foregår der, forteller han. 

Oppløse virkeligheten 

Romanen til Klausen er altså ikke et bidrag til virkelighetslitteraturen, sjangeren som har blitt så omdiskutert og populær de siste årene. Han tok et slags oppgjør med denne i sin forrige bok «Dagbøkene 1996-2018», hvor en forfatter gir ut sine egne dagbøker uredigert. Klausen opplever at å forholde seg strengt til faktiske hendelser kan bli hemmende for skriving. 
– Det er jo et aspekt av å være skjønnlitterær forfatter å bruke elementer fra virkeligheten. Men jeg har blitt litt lei av den måten å forholde meg og skrive, og kjenner mer frihet i å oppløse virkeligheten, forklarer han. Denne friheten får delvis fritt utløp i den siste boka, hvor det fremdeles er beholdt biografiske elementer fra kunstnernes liv. 
Forfatteren sier at cirka 25 prosent er historisk korrekt, mens resten er diktning. Konkrete malerier blir omtalt, men disse gis en helt annen forhistorie, hvor den sentrale inspirasjonen springer ut av livet i Drammen. De kjente motivene blir fylt med nytt innhold. – Du får det så konkret som at Konnerudgata er streken i midten som deler livet hans i to, sier han. 

Mytologi 

Å leve seg inn i kunsten, og la den treffe på et personlig plan var et avgjørende element i ekspresjonismen. Ulikt den postmoderne konseptuelle kunsten, hvor begrepene og ideene står så sentralt og kunstverket blir som en formel som skal forstås, og man noen ganger lurer om ikke kunstneren burde skrevet et essay i stedet for å lage en ubegripelig installasjon. Rothkos malerier kan oppleves som noe tilskueren trekkes inn i, et slags subjektivt rom du kan gå inn i. 
– Han sa det, at de som så bildene skulle investere seg sjøl i det. Du skulle ikke tenke på hva han har ment, men hva du sjøl opplever. Og det har jeg gjort, gått inn i de bildene og begynt å dikte og fabulere ut, forteller Klausen. Han har tatt oppfordringen på alvor, og på sett og vis skrevet ut en kunstfortolkning i boklengde. 
Hva ser du i Rothkos merkelig intense farger og former, eller i Agnes Martins blasse streker og ruter? Er det kunstnernes personlige forhistorie vi skal hente ut for å forstå innholdet i verket, eller er det våre egne opplevelser i møtet med dem? Eller begge? Kanskje hvis vi kikker lenge nok så vil malernes indre og vårt eget møtes i en mystisk mental underverden, hvor tid og avstand er oppløst, og noe grunnleggende menneskelig befinner seg. Muligens kan noe av det samme skje hvis vi oppløser det ordinære når vi vandrer rundt i våre egne gater. 
– Jeg ønsker å gi Drammen en mytologi, en mytologisk verden som vi ikke har fra før. Når noen kommer med toget til Drammen, så skal de få en følelse av at nå kommer jeg til den byen Rothko og Akilles bodde i, sier Klausen. Eller vi kan alltids bare dra det ned på jorda igjen. – Det eneste jeg vil er at folk skal tenke at det er spennende og sterkt å lese. Og hvis de synes dette er noe snodige greier som de blir grepet av, da har jeg lykkes.

[email protected]