Hjem Reportasje Det startet på elva

Det startet på elva

Det skyldtes blant noen andre viktige forhold at byen hadde usedvanlig gode naturgitte forhold for sports- og idrettsutøvelse av alle slag. Den brede og sentralt beliggende elva ga glimrende muligheter for rokonkurranser om sommeren og skøytegåing om vinteren. De flate moene ved elvebredden tilbød flater til landbaserte baneidretter, og under de svært snøsikre forholdene den gang innbød åsene på begge sider av elva til skiidrett, så vel langrenn som hopp.

Ut av historiens mørke

Den egentlige starten foregikk vel en gang i historiens mørke, men for oss dukker organisert idrett først opp på elva i 1840-årene. Midt på 1800-tallet var 17. mai-feiringen i Drammen – byen vår var faktisk en av de første byer som offentlig feiret dagen – solid etablert som en markerings- og festdag, og festdagen trengte festlige innslag i tillegg til kanonskudd fra åsene om morgenen og middagene om kvelden. Dette festlige innslag kunne tidvis være kapproing på elva.

«Kapproing på elven»

I Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie, bd. 3, leser vi om 17. mai-feiringen i Drammen i 1847 at «det som vanlig var kapproing på elven». Påstanden om hvor vanlig denne kapproingen da var blitt under 17.mai-feringen, blir stående behendig udokumentert. Siden den slik sett henger i en tynn tråd, kan det være nyttig å hente fram hva som hadde vært vanlig i den langt større sjøfartsbyen Bergen på samme tid. I motsetning til Drammen hadde ikke Bergen klart å etablere noen 17. mai-komité før nettopp året 1847. Da ble det arrangert rokonkurranse som 17. mai-underholdning på Vågen for aller første gang, etter eksempel fra hovedstaden.

Den første kapproingen 17. mai i Christiania i fant sted i 1840, gjentatt iallfall i 1841 og 1846. Også for konkurransen på Drammenselva i 1847 kan vi vel regne med at de nevnte i Christiania var et forbilde, slik de var det i Bergen. Uansett er roingen i 1847 ikke bare den første dokumentasjon for Drammens vedkommende av menneskelig fysisk aktivitet anvendt i konkurranse, men også dokumentasjon av den første idrettskonkurranse med tilhørende resultatliste. 

Angrep fra sjøsiden

Ingen må forestille seg at konkurransen i 1847 var for spesialbygde hurtigbåter slik vi kjenner dem fra dagens roidrett. Båtene var dem som allerede ble brukt i handel og vandel for elvebyens og fjordens ferdsel, båttyper vi kaller bruksbåter.

Kapproingen ble tidfestet til kl. 17 presis, starten stedfestet fra brua, og den skulle ledsages av musikk spilt av et korps stående på brua. I det vi trygt kan kalle den første idrettsreportasje i noen drammensavis noensinne, het det i Drammens Adresse 20. mai at vinnerprammen, i det vakreste maivær som tenkes kunne, ble rodd av to menn fra Strømsø: Andreas Svensen og Andreas Olsen. De fikk for sin innsats et sølvstaup. Andrepram var fra Holmsbu, rodd av Sven Gabrielsen og Lars Olsen, som vant en sølvbeslått merskumspipe.

– Konkurranseidretten var på vei til å okkupere Drammen. Det var fra sjøsiden den angrep.

Mer 17.mai-roing

Folk som sto på brua og elvebreddene denne dagen, tenkte vel neppe at «dette er idrett» eller «dette er sport». Det de tenkte, var at det var god underholdning. Slik foregrep de dermed utviklingen framover: det var underholdning idretten først og fremst skulle utvikles til. – Mer underholdning ble det også i de neste årene.

Hva som var roleden ved kapproingen i 1847 vet vi ikke med sikkerhet, bare at starten foregikk «fra Broen». Vi antar at det ble rodd på nedsiden av elva, for det var tilfellet i 1851 da det het i programmet at det var «Kaproning strax nedenfor Broen». 

Det var ingen selvfølge at 17. mai ble bredt feiret i Drammen hvert år. Flere år med 17. mai-feiring på lavgir passerte. Først i 1857 ble det slått litt stort på det igjen. Da skulle 17. mai-festen starte kl. 3 med premiekapproing fra brua. Det skulle ros ned til en pæl ved Holmen og tilbake til brua. Der skulle musikken spille hele tiden, og der skulle premiene deles ut.

Pengepremier

Hvert båtlag besto av to mann. Førstepremie var seks spesidaler, andrepremie var fire spesidaler, og tredjepremie var to spesidaler. Selv én spesidaler var mye penger den gang, trolig et par ukers inntekt for en arbeidsmann, så det kunne svare seg å vinne en av de tre premiene. Ikke rart at hele åtte båtlag meldte sin interesse for å måle krefter. 

Vi ser at penger som premier var tidlig tatt i bruk. Praksisen ble noen tiår seinere tatt opp av Drammens Roklub, men pengepremier skulle før århundret nedrødmet bli kilde til kiv og strid og splittelse innenfor romiljøet. 

Forutsetning for videre utvikling

Kapproing hadde nok grepet folk, for den dukket opp igjen også 17. mai 1864. Men det ser ut som om interessen for roing som 17. mai-underholdning ebbet mot slutten av 1860-årene, for da noen ildsjeler forsøkte å få til kapproing igjen 17. mai 1870, lyktes de ikke. 

Nøyaktig den samme fallende interessekurve gjennom 60- og 70-årene opplevde også Bergen. Men 17. mai-kapproingen hadde tent en ild. Den innebar grunnleggende forutsetninger for den videre utvikling, ikke bare av ro-idretten, men alt vi forstår som moderne idrett.

Resultatliste fra roingen 17. mai 1857:

  1. Niels Berold Nielsen og A. Nielsen fra Svelvik.
  2. Engebret Eliassen og Andreas Johannesen fra Drammen
  3. Guttorm Gulbrandsen og Hans Chr Hansen fra Holmsbu. 
  4. Christen Anfinsen og Carl Christophersen fra Drammen. 

Fjerde båt ble også tilkjent en premie av samme størrelse som tredje, 2 spesidaler, fordi den bare var et par båtlengder etter nr. 3, og fordi det var sannsynlig at de underveis var blitt heftet av noen små seilbåters taktløse atferd. 17. mai-dagen ga vel trang til å koste på seg litt romslighet.

[email protected]