Kjell Varvin og Susanne Kathlen Mader utforsker fargen og linjen på Buskerud Kunstsenter Pål-Henrik Hagen

Farge møter linje på Buskerud Kunstsenter

Skrevet av Pål-Henrik Hagen
26.02.2020 14:51 - OPPDATERT 26.02.2020 23:51

I dag åpner utstillingen «Farge møter linje» med Susanne Kathlen Mader og Kjell Varvin på Buskerud Kunstsenter. Der får vi se verkene til to etablerte kunstnere spille på lag med hverandre, og med gallerirommet.

– For meg så er farger det sentrale i nesten alt jeg gjør, for Kjell er det streken, begynner Mader. 

– Ja, streken i rommet. Men nå har også Susanne begynt å sveise, så nå går streken ut i rommet der og, fortsetter Varvin. Kunstnerne har jobbet i atelierfellesskap siden 1998, og har en tydelig gjensidig respekt.  

Harmonerer i naboskap

Begge tilhører en modernistisk tradisjon med referanser til Bauhaus og konstruktivisme. Mader har bakgrunn som maler, med bilder i en hovedsaklig ekspresjonistisk stil. Hun har nylig utvidet repertoaret med sveising og stiller for første gang ut skulpturer i jern. Varvin kommer fra tegning, men sveiser også skulpturer for å ta streken med seg ut i det tredimensjonale. Skulpturene består av diverse skrot som gamle kurvskuffer, cd-plater, tuber og rør, som igjen settes sammen med ferdige skulpturer i en rekke kombinasjoner. Til tross for at de to har jobbet i samme hus over 20 år så var det først i 2017 de stilte ut sammen. Det er snakk om to uavhengige kunstnerskap som komplementerer hverandre meget godt. Muligens ubevisst.

– Egentlig samarbeider vi ikke, men vi gjør et unntak, sier Mader og ler godt.

– Altså Kjell har sin egen komplekse verden og jeg har min, men det harmonerer i naboskap, fortsetter hun. 

– Vi er som to musikere som spiller sammen, tillegger Varvin. 

Glir i hverandre 

Denne harmonien gjør seg gjeldende i utstillingen. Det er de enkle formene som står i sentrum, som gjenspeilet i tittelen. Kunsten brutt ned til dens enkleste bestanddeler. Og ut av de kommer endeløse muligheter. De er også gjensidig avhengige elementer – da vi vanskelig kan se for oss en farge som ikke avgrenses av en linje, eller en linje uten farge. Arbeidene deres har også en utfyllende karakter, og beveger seg fra det fargerike og flytende til det stramme og rettvinklede. De ekspresjonistiske maleriene henter elementer fra de geometriske formene som er så sentrale i skulpturene, mens skulpturene har også tydelige ekspresjonistiske trekk.

Utstillingen strekker seg fra enkle streker over i komplekse ekspresjonistiske malerier, til skulpturer i geometriske former i metall, og tilbake til selve galleriveggene hvor det er malt og teipet. Maleriene spiller sammen med skulpturene, hvor vi får en effekt av at formene, fargene og strekene har rømt fra lerretet og ut i rommet via veggene. I et hjørne i galleriet er det pil-former på veggen, piler som reflekterer en skulptur ved siden av dem, og som igjen peker mot neste skulptur. På denne måten glir verkene i hverandre, og glir inn i selve rommet, og leder oss sømløst gjennom utstillingen fra det ene verket til det neste. 

Fotoner 

[annonse]
Utstillingen er bygget opp rundt ferdige arbeid i kombinasjon med stedsspesifikke verk. Det er malt på veggene, og ting som gitteret fra ventilasjonsanlegg er inkorporert i skulpturer. Det er en sammensetning av gammelt og nytt, ferdig og uferdig, presisjon og unøyaktighet, planmessighet og tilfeldighet. Det oppstår et spill av motsetninger, muligens utledet av Varvins interesse for kvantefysikk – hvor alle partikler har en tilsvarende antipartikkel. Han lyser opp med leken entusiasme når samtalen vender seg mot kvantefysikk og eksperimenter i boblekammer.

Kan vi egentlig se fotonet, lyspartikkelen? Journalisten innvender (uten faglig ballast, og med argumentet pyntet i skriftlig form) at de er vel på subatomært nivå, for små for vanlig observasjon, og sånn sett har vi bare en slags estetisk gjengivelse i diagrammene vi forholder oss til, utenom de matematiske formlene som ingen forstår.

– Når fotonet reiser så skal man kunne se det hele veien. Hvis man liksom hadde satt opp fotopapir på sidene av det så kan de følge banen. Og så ser man disse bevegelsesmønstrene. Som når partiklene kolliderer så lager de sånne fantastiske mønstre, sånn Boom! Bang!, sier Varvin ivrig og gestikulerer som en dirigent.

Eller han sa noe lignende. Opptakeren var slått av, noe som er ganske typisk for de mest interessante tidspunktene i samtalen. Boblekammeret gir en assosiasjon til utstillingen og den kreative prosessen bak den, som at verkene vi ser er snapshots av et objekt i bevegelse. Som fotonets flytur gjennom boblekammeret, hvor ferden blir registrert av super-kameraer som gjengir en tilsynelatende kaotisk reise som likevel følger hemmelige regler. 

Prosess 

Fortsettelse, bevegelse og prosess går igjen i begge kunstnernes metoder. Varvin jobber daglig med å lage nye skulpturer, hvor forskjellige gjenstander og skulpturer settes sammen i nye sammenhenger. 

– Jeg kaller det «ustabile variabler». Det er en serie jeg begynte med for tjue år siden, fordi atelieret ble fylt opp av skulpturer. Hvis jeg skulle beholdt de ville jeg gått tom for plass. Så jeg tok heller elementer og satte sammen på nytt og på nytt, forteller 73-åringen. Han vil at arbeidene skal inspirere til egenskapning, at vi skal se skulpturen og få lyst til å fortsette på den. Prosessen er essensielt. Vorden framfor Væren, kan man si. Til forskjell fra andre kunstnere som arbeider med inspirasjon fra geometrien så søker han ikke det fullendte. 

– Jeg er mer uvøren, mens de andre skal ha det veldig korrekt, vinklene og alt skal være helt perfekt. Og jeg sier det at min geometri er matematikkens poesi. Jeg vil at det skal se ut som om det er gjort med menneskehånd, og ikke som en fabrikklaget gjenstand, sier han. En variant av denne ideen finnes også hos Mader. 

– Jeg liker ikke alt som er uperfekt, men uperfekt på den rette måten. Ellers sliper jeg og gjør det om igjen så det får riktig, sier hun. 

– Når jeg maler så har jeg ikke noen idé om hvordan det blir, det er bare en motivasjon om at jeg har lyst til å begynne på noe. Får lyst på en farge, for eksempel. Jeg lager ikke skisser før jeg begynner på noe, det oppstår underveis. Så min idé er ikke særlig presis, men jeg har en tilstedeværelse, lyst og energi til å sette noe i gang som er ganske tydelig, forklarer hun. 

Utstillingen står fram til 23. mars.  

[email protected]