Hjem Reportasje Har De sett «Gulosten»?

Har De sett «Gulosten»?

Johannes Sigfred Andersen sto det i dåpsattesten. «Gulosten» var navnet han etter hvert fikk da han som 10-åring ble innsatt på skolehjemmet «Toftes gave» på Helgøya i Mjøsa. Det var fordi moren sendte ham gulost hjemmefra.

Han var og er fortsatt velkjent over hele landet for en dokumentert kreativitet, iverksatt på begge sider av lovens grenser.

Gulosten anket ikke

Fredag 11. oktober 1929 står Gulosten og Hvalpen (Oscar Larsen) i lagmannsretten i Drammen, tiltalt for et større tyveri hos Carlberg & Bruun på Strømsø og for en påfølgende vill biljakt. Ved første gangs behandling i byretten tidligere på sommeren var Andersen blitt frifunnet, noe påtalemyndigheten syntes var for lite straff og anket. Larsen var tildelt 120 dager, noe han syntes var for mye, og anket.

Gulosten nekter

Ved saken i lagmannsretten er Andersens forsvarer advokat Per Seeberg, og Larsens overrettssakfører Georg Resch. Aktor er statsadvokat Vigen. 

Av tiltalen framkommer det at ved innbruddet var det stjålet en del manufakturvarer, særlig dametøy. En kvinne hadde sett en person på åstedet da tyveriet ble begått, straks før kl. 7 om morgenen lørdag 24. november 1928. Hun gjenkjente denne som Gulosten. Politiet ble varslet og forfulgte de bilende tyver som til slutt krasjet mot et hus i Fayegaten på Brakerøya. Larsen ble pågrepet på stedet, men Andersen unnslapp og holdt siden hardnakket på at han ikke kjente noe til det omtalte forholdet.

Sprikende forklaringer

Forhandlingene fredag for- og ettermiddag går ut på å veie de sprikende forklaringer avgitt av så vel tiltalte som av en rekke vitner – likeså lørdag formiddag. Blant mange uklare punkter er det spørsmål om hvem som kunne kjøre bil og hvem som hadde vært edru nok til å kunne kjøre F-2722 denne morgenen i november. Ja, var det i det hele tatt blitt drukket noe? Og hvem sin bil var det? Var det Gulostens forlovede eller sjåfør Martinsens. Var det tilfellet at Andersen hadde truffet Sverre Julin klokka 6.30 på Strømsø torg den natta, eller var han hos Gudrun som bodde på Høytorget? Idet hele tatt: Hvem kunne dårligst bidra til sakens opplysning?

Gulosten rømmer

Lagrettens medlemmer klarer å holde sine hoder kalde, og lørdag ettermiddag kjenner de begge tiltalte skyldig i alle tiltalens punkter. Mens dommerne tar en pause for å rådslå, reiser Gulosten seg fra sin plass i vitneværelset og slentrer ut på gangen for å få en munnfull frisk luft, tett fulgt av politibetjent Kristian Hovde. Men før døra lukker seg bak ham, gir Gulosten full gass i en folketom gang. Lynsnart skyter han ned den trange og krokete trappa til rettslokalet i Harmoniens 2. etasje, og i et byks er han ute i Øvre Storgate. I en viss fart løper han nedover fortauet der folk kikker på ham, runder hjørnet ved Axel Helgelands forretning og springer opp St. Olavs gate – der han forsvinner.

«Tiltalte nr. 1 ikke til stede»

Når Hovde opptar forfølgelsen og svinger seg over gelenderet, er han så uheldig at han treffer trappa med hodet, slår seg til blods i hendene i fallet og får et gapende sår over øyet. Han er synbart forvirret og har dermed pådratt seg et betydelig handicap foran jakten på den uhørt dristige rømlingen.

Når lagmann Rolfsen straks etter kommer for å forkynne dommen, spør han etter Andersen. «Han er rømt», svarer politibetjent Naug, hvoretter lagmannen med sinnsro dikterer til protokollen: «Tiltalte nr. 1 var ikke til stede ved domsavsigelsen, da han var rømt.»

Først seinere får Gulosten vite at han ble dømt til 4 års fengsel, til ti års tap av ‘borgerlige rettigheter’ og til 50 kroner i saksomkostninger.

Pen fremtreden

Politiet setter seg straks i bevegelse, varsler lensmennene i distriktet og forsyner dem med følgende signalement: Andersen er over middels høy, er blek og kopparret i ansiktet, har lyst hår, er uten skjegg, iført blå dress og brune sko, har pen fremtreden. Det skal ikke bli lett for Gulosten å unnslippe fra Drammen. 

En teori i tiden etterpå er at han har løpt opp i Bragernesåsen og gjemt seg. En annen at han først har gjemt seg hos en av sine mange kjente i Drammen og blitt transportert til Oslo natt til søndag. Men hvorfor ble ikke politiets hunder satt på de ferske sporene? Folk undres. 

I de nærmeste dagene etterpå blir han angivelig sett både her og der på Østlandet; bare ikke av politiet, langt mindre fakket.

Mahognykommoden

Snaut tredve år seinere ga Gulosten følgende forklaring om unnslippelsen til journalist Bjørn Bjørnsen: Jo, han hadde oppsøkt en kamerat, det var riktig, men hvordan komme seg tilbake til Oslo? Politiet kontrollerte hver eneste bil på veien dit. I fellesskap fant de to kumpaner en løsning i en mahognykommode som kunne trenge en oppussing hos en spesialist i Oslo. Bakplaten ble fjernet, og inne i kommoden krøllet Gulosten seg med haken på knærne før bakplaten ble påsatt igjen og lempet opp på en lastebil. Kommoden ble ikke vist noen interesse da bilen passerte politisperringen på Lierstranda.

Det var en dypfryst Gulosten som ikke lenge etterpå krøp ut av en kommode i Oslo.

Da politiet omsider fant ham, var han i ferd med å gå om bord i en lastebåt til Canada. 

[email protected]