Hjem Nyheter Helt (t)opp i Hol

Helt (t)opp i Hol

En praktfull sensommerdag besøkte vi Raggsteindalen ved Strandavatnet, på Hallingskarvets nordside. Det er helt klart mest vanlig å gå fra Haugastøl, men DNT-ruta fra nord er noe kortere. Turterrenget er det i hvert fall ikke noe å si på der vi trasker innover fra Nordre Stølen mot Folarskardstjørnan. Her er det grønt og frodig med beitende sauer og hester på flere kanter. Fyllitten gir næringsrikt jordsmonn, og fjellblomster i nær sagt alle regnbuens farger hilser oss velkommen langs stien. Her er reinrose, setermjelt, fjellsmelle, bergveronika, snøsøte, bleikmyrklegg, fjelltjæreblom, rosenrot og issloleie for å nevne noen.

Lordehytta 

Terrenget stiger mot Folarskardet, ikke minst den siste etappen opp til Lordehytta. Nå forsvinner frodigheten nokså brått, og store steiner dominerer terrenget. Selve hytta er verdt et besøk der den ligger 1600 moh med vidt utsyn mot fjelltraktene nord for Hallingskarvet. Det finnes nærmere ti såkalte lordehytter eller jakthytter bygd for den irske lord Garvagh d.e. og sønnen, lord Garvagh d.y., i Skarvheimen. Alle bygd litt etter siste halvdel på 1800-tallet. Hytta i Folarskardet er reist av den yngste lorden, eller rettere sagt for han. For holingen Lars Lein var den som satte opp bua for sin irske venn våren 1880. Steinbua ble restaurert av Hol kommune for en del år tilbake, og i dag er den et populært dagsturmål i finvær, og kjekk å ha som nødbu i uvær. Ved å starte turen fra Strandavatnet er det bare syv-åtte kilometer å gå opp til skaret, men 600 høydemetre å forsere.

Ingen DNT-merking 

Men hvor går egentlig traseen opp til selve Folarskardnuten? Til fylkets høyeste punkt er det nemlig ikke noen DNT-merking. En kort studie av landskapet tilsier at sørenden av vannet er stedet, for motsatt er det stupbratt, glatt og snøfonner. Noen steinvarder dukker opp, ja, til og med noen gamle, falma og røde T’er synes mellom steinene. Et par bratte stigninger og noen snøfonner, så dukker en stor steinvarde opp i steinørkenen, Folarskardnuten, Hols, Buskeruds og Hallingskarvets høyeste punkt på 1933 moh. Ja, dette blir også Vikens høyeste punkt etter nyttår. 

Vid utsikt

Vi feirer «bestigningen» med brødskiver og saft, og turantrekket har vært t-skjorte og kortbukse. Det er ikke verst når du nærmer deg 2000 meter. Utsynet fra toppen er et av de videste i hele Sør-Norge. Mot sør ligger Gaustatoppen og Hardangerviddas lappeteppe med Hårteigens grå profil som landemerke sammen med Hardangerjøkulens hvite flate. Langt bak kan du også se Folgefonna tegne seg mot himmelen. I nord rager Jotunheimens tinderekke mot horisonten, men i det varme og disige sommerværet er ikke de spisse toppene i nord like lette å skille fra hverandre. Buskeruds høyeste punkt er virkelig verdt et besøk, for her føler du virkelig at du er på fylkets tak. 

– Dette er ingen tur for folk som ikke er fjellvante, mener leder i Hol Turlag, Line Ramsvik. – Selve ruta opp til Lordehytta, enten fra Haugastøl eller Raggsteindalen, kan alle i god fysisk form klare. Det er langt, gjerne mellom syv og ni timer, men ingen farlige partier. Dessuten er jo dette en flott tur i vakker natur, sier hun. Selv har hun jobbet for Visit Geilo i flere år, og de anbefaler aldri Folarskardnuten for folk som ikke er fjellvante eller godt kjente.

Reisebeskrivelse fra 1888

Da Byavisas utsendte prøvde seg på selve toppen, var det tørt og fint å gå. Det var litt klyving noen steder, likevel ingen risiko så lenge det ikke var fuktig. Ja, og så var været flott med god sikt. Likevel, du tøyser ikke med Hallingskarvet, og det gjelder uansett årstid. I denne høyden kan det komme snøvær hele året. Hør bare hva professor Yngvar Nielsen skrev i sin «Reisehaandbog over Buskeruds Amt» i 1888: «Bestigning af Hallingskarvet, hvis østlige Styrtning ikke er langt fjernet fra Tufto (6 km?) Fører Kr. 3.00 Fra hele Hardangervidden sees denne eiendommelige, 1960 m. høie Fjeldmur, der strækker sig langs Viddens Nordgrænse, flere Mile henover, kun afbrudt af to dybe Skar, Follarskaret i Øst og Kirkedøren i Vest. Fra Tufto tager man, naar man vil bestige dette Fjeld, op over Eimeheien, hvorfra man gaar temmelig ret op. Er man først oppe, kan man vistnok uden store Vanskeligheder gaa langs efter Ryggen. Det er dog hændt, at Rensdyrjægere ere falne udover de derværende Skavler og have mistet Livet…» 

Retrett mot nord

Vi har ikke lyst til å ende turen som enkelte reinsdyrjegere tydeligvis har gjort, så det var på tide med en litt nærmere rekognosering på kartet. I dette været fristet retretten mot nord. Været og høytrykket var stabilt, og det er bestandig spennende å prøve en ny trasé. Dermed peiler vi oss inn på nordvestlig kurs mot Veslebotn under Raggsteinnuten. Det går greit, men små breer og en del snø byr på litt utfordringer. Landskapet er vilt og vakkert, men uten lokalkunnskap og breutstyr går vi heller omveier forbi breene. Jammen meg finner vi ikke noen gamle rødmerka T-er her også, pluss noen steinvarder. Snart blir det en slags sti, og noe nærmere Raggsteinnuten begynner det å bli grønt og frodig igjen. Til slutt er vi nede i bjørkebeltet ved Raggsteindalen og utgangspunktet på Nordre Stølen. Drøye 20 kilometer er unnagjort i Hallingskarvet nasjonalpark, og det var nesten som å ferdes i et postkortmotiv hele dagen.

[email protected]