Hjem Reportasje Sykkelen ruller i Drammen

Sykkelen ruller i Drammen

Det siste halvannet tiåret før hundreårsskiftet formelig eksploderte interessen. Vi vet at det som var forløperen i Norge for vår moderne sykkel, var først observert i Kristianias gater i 1868. Året før var den for øvrig blitt introdusert i Gøteborg. Og som vanlig var Drammen tidlig ut.

Den tidligste dokumentasjon om Drammens første sykkel – eller «maskin» som den ble kalt da – sto på trykk i Drammens Tidende søndag 11. april 1869. I denne het det at vi hadde fått den første velosiped – på dansk også kalt ”«hurtigpeder» – til byen. (Av latin velox «hurtig» og pes «fot».) Det var smedmester og vognfabrikant Lars Heffermehl som hadde skaffet den fra Løweners fabrikk i København fordi han ville bruke den som modell for de «hurtigmaskiner» han planla å lage på sitt eget verksted. 

Heffermehl gjorde lørdag 10. en prøvetur med maskinen rundt Bragernes torg, til publikums store fornøyelse, og han fikk tommelen opp for oppfinnelsen. Det ble antatt at «dette Kjøretøi vil have en Fremtid specielt her i Drammen, hvor afstandene ere betydelige», og at mange som ikke hadde råd til hest og vogn ville anskaffe seg disse «Nymoderne Travere». 

Heffermehls annonse i Drammens Blad 12.5 1869.

Sykkelfabrikkanter i Drammen

Femti år gamle Lars Heffermehl hadde ikke vært alene om å se fremtiden komme. Den seinere så harde konkurransen i Drammen om både å skru sammen sykler og selge dem startet omgående. Tre dager etter oppslaget om Heffermehls sykler averterte den 20 år yngre vognfabrikkant Otto Breda Grønneberg at han tok opp bestilling på velosipeder der prisen var avpasset etter utstyret. Han hadde flere modeller å tilby; billigste modell kostet hos ham 15 spesidaler.

En av modellene var en 3-hjuls «rapfoder» som skulle koste 20 spesidaler. Drammens Tidende spådde konkurranse mellom 2-hjulingene og 3-hjulingene: «Formodentlig vil Ungdommen foretrække de første og de Ældre de sidste.»

Avisen spådde feil. Heffermehl fulgte opp utfordringen fra Grønneberg ved også å tilby modeller i ulike prisklasser.

Grønnebergs annonse i Drammens Blad 14.4 1869.

Impulser fra Sverige

For idrettens utvikling i Norge var utviklingen i Sverige ikke uinteressant. At svenske forhold var ansett som viktig, vises ved at de konge- og unionstro drammensavisene begeistret og stadig trykket nyheter fra Sverige. Vi må derfor ta i betraktning at nyhetsmeldinger i avisene i Drammen gjorde en viss virkning på også sykkelsportens utvikling og dermed fikk betydning for det som seinere skjedde. 

En slik melding brakte Drammens Tidende 27. april 1869. Det het at i Nya Alléen i Gøteborg hadde et kappritt med velosipeder funnet sted. Dette usedvanlige skuespill fant sted i nærvær av 14-15 000 mennesker. Det var et enormt antall tilskuere. Sykkelsporten hadde opplagt et potensial, både i Sverige og Norge. At sykkelen var tidlig på veiene i Danmark, understrekes av at det var en danske som sto som arrangør i Gøteborg. Jo, sykkelen var med ettertrykk rullet inn i Skandinavia. Drammen ble ikke uberørt.

Utvikling i dvale     

Det er sagt at avisers oppgave er å være kritisk til gode ideer – ikke å ta livet av dem. Våre lokale, konservative aviser under idrettens pionertid, Drammens Tidende og Drammens Blad, var tidlig ute og fulgte denne leveregel til punkt og prikke. De nye sportsaktivitetene ble løftet fram som noe alle ble formant å ta etter. Kritiske betraktninger overfor det nye som brøt fram, er unntaksløst fraværende. 

Men syklingens definitive gjennombrudd lot vente på seg. I 1870-årene synes utviklingen å ha stått i stampe. Det skjedde lite som er kjent i dag, men vi vet en del om den tekniske utviklingen. 

Michaux og Lallements pedalmaskin «beinrysteren».

«Beinrysteren»

Av Heffermehls annonse i Drammens Blad 12.5.1869 ser vi en «maskin» som av de fleste kanskje ikke oppfattes som den første sykkelen. Den aller første sykkelmodellen i Drammen var imidlertid denne modellen som var oppfunnet Ernest Michaux og Pierre Lallement i Frankrike tidlig i 1860-årene. De hadde satt pedaler i akselen på en «løpemaskin». På ei myk jernfjær mellom de to hjulene var setet plassert. Jernfjæra svarte ikke til hensikten, og doningen fikk klengenavnet «beinrysteren». Dessuten ga den for lav fart med pedalene plassert slik. «Beinrysteren» ble således bare et raskt forbigående fenomen.

Skulle sykkelen blir et hurtig befordringsmiddel – og dermed en etterspurt handelsvare –  måtte den kunne skyte sterk fart uten at føttene måtte beveges urimelig raskt. En videre utvikling måtte derfor til. Den tok to retninger. Den ene veien førte til at man utviklet en modell kalt «ordinary» eller også «kenguruen», med et stort forhjul og et lite bakhjul. Den andre veien førte fram til en modell med omtrent like store hjul og der pedalene hadde sin egen aksling med et kjede til bakhjulet; den såkalte «safety».

Lenge ble sistnevnte av de fleste sportssyklister sett på med atskillig forakt. Det ga liten status å beherske sikkerhetsmaskinen. Men også den gang var det slik at den som ler sist, ler best. Det var i denne brytningstiden at Drammen Velocipedklub ble stiftet. 

[email protected]