Hjem Reportasje Det blåste vestavind over Drammen

Det blåste vestavind over Drammen

Ikke bare fra nære og fjerne utland har det kommet innvandrere til Drammen. Så vel fra Sogn som fra Fjordane var det fra midten av 1800-årene og et stykke ut i mellomkrigstiden betydelig innflytting til søndre Buskerud og Vestfold.

Av alle disse er det bare én som har en bautastein i granitt og et monument i bronse etter seg: Per Sivle fra Aurland i Sogn. Hans far Erik kjøpte gården Langum (gnr. 1, bnr. 1) i Strømsgodset allerede i 1881. Han var ikke først ute med gårdkjøp her, men av de tidligste. Erik Sivle hadde vært på disse trakter som hestehandler før og var blitt kjent med distriktet. Til Drammen (Skoger) kom det siden familier fra vest med nå så kjente navn som Elvehjem, Fedje, Fretheim, Fretland, Hestenes, Husum, Hyllseth, Marheim, Meland, Tjugum, Vindheim, for å nevne bare en håndfull.

Gramhjørnet

Eldre folk fra Gulskogen husker «Gramhjørnet», det vestre hjørnet av Rødgata/Øvre Eikervei. Her drev Ole Gram forretning i mange år. Han var sønn til Johan Gram og kom fra Gram i Borgund, Lærdal. Faren drev lenge et bruk under Langum. Etter at Per Sivle solgte sitt bruk, «Sivle-Langum», i 1900, hadde Ole forretning der noen år fra 1902. Så drev han noen år på Pukerud før han i 1913 åpnet forretning på Gulskogen. Gramhjørnet er vel det eneste stedsnavn i Drammen etter en sogning, ved siden av Jorangerløkka. Joranger er også et navn fra vest, Hafslo i Luster.

En annen vestlending som slo seg ned i Drammen før krigen og som ennå huskes av mange, er Steffen Gausemel fra Hornindal i Nordfjord. Han kom til Drammens Handelsgymnas i 1937; etter krigen til Drammens off. høg. allmennskole (Drammen Gymnas), først som lektor og inspektør, fra 1963 som høyt respektert rektor fram til pensjonering 1.11 1977. 

Gramhjørnet. Kjøpmann Ole Grams hus er revet, men hjørnet er fortsatt på plass.

Tallmateriale

En opptelling prost Peder Megrund gjorde for biskop Anton Bang i 1910, viser at i tidsrommet 1899-1908 var det innflyttet 64 personer fra Vestlandet til Skoger. 60 av disse kom fra følgende steder: Leikanger 17, Aurland 17, Balestrand 12, Sogndal 7, Florø 5, Lærdal 1 og Haus 1.  

I slutten av 1930-årene og i slutten av 1940-årene gjorde også Sogn- og Fjordane-laget i Vestfold en uformell kartlegging av innflyttere fra vest, noen da døde og mange levende, med midlertidig eller varig opphold i fylket. Laget klarte da å få oversikt over om lag 75 ulike vestlandske familienavn i Skoger (med Strømsgodset og Drammen). Det vil si at ektefeller, søsken og barn født i Sogn og Fjordane i alminnelighet ikke var tatt med i oversikten. Hvis så hadde vært, ville tallet vært mangedoblet. For hele daværende Vestfold er det snakk om cirka 500. Heller ikke i det tallet er ektefeller, søsken og barn født i vest tatt med. Familiene hadde i alminnelighet mange barn.

Hvem kom?

De som kom, kom med ulike hensikter, men hadde ofte samme bakgrunn. Vestlandsgårdene var framover på 1800-tallet blitt delt opp i så små enheter at det til slutt ikke var forsvarlig å dele mer dersom de skulle gi levebrød for en familie. Overskuddet av mennesker måtte ut. Lenge gikk overskuddet til Amerika, men et stykke ut på 1900-tallet ble det vanskeligere. Østlandet var et alternativ. Fra omkring 1860 kom vestlendingene; de aller første for å kjøpe gårder her.  

Driftekarene var dem som først hadde funnet veien østover. De hadde fra gammelt av ført krøtter- og hestedrifter over fjellet fra Aurland og Lærdal. På breibygdene i Eiker, Lier, Skoger og Sande var det grom granskog, feit jord og lettdrevne gårder. Og gårder var til salgs, av grunner vi kjenner fra dagens innvandring: vestlendingen overtok der østlendingen ikke ville eller klarte. Opplært i pinaktig sparsomhet og med krefter fra generasjoners slit klarte sogn- og fjordingene å få vanskelige og vanskjøttede gårder til å lønne seg. Her slapp de å klatre i berg og ur, de slapp å bære på ryggen; hest og maskin kunne gjøre det meste, og det var lett å selge produktene i de store befolknings-konsentrasjonene.

I Sogn- og Fjordane-lagets nevnte oversikt for Strømsgodset/Skoger var mer enn 30 tilknyttet jordbruk eller jordbruksrelaterte yrker. Av andre yrker peker lærerne seg ut. Både Nøsted, Danvik og Rødskog skoler fikk i mellomkrigstiden et sterkt innslag av lærere født på Vestlandet.

Erik Sivle døde av kreft. Dette er dødsannonsen fra Drammens Blad 9.111898.

Sogninger kunne penger

Gården Eik i Skoger ble i 1862 solgt på auksjon for 14.600 spesidaler. Kjøperen var opprinnelig fra Aurland i Sogn; het Guttorm Brekke (f. 1811). Han hadde en del år eid og drevet gården Vestby i Bingen. Det fortelles om ham at da han hadde fått tilslaget på Eik, spurte auksjonarius litt bøs om han hadde garantister. Nei, det hadde han ikke. Auksjonarius slapp straks løs noen salte strofer. Brekke var som vestlendinger flest stillfarende og lot ham rolig brumle fra seg, tok deretter fram skreppa. Mens han åpnet den, spurte han om ikke kontanter kunne gjøre samme nytte. Han trakk opp 10.000 spesidaler som han la framfor den lett måpende auksjonarius. – Historien er garantert sann.

Det kan ikke herske tvil om at denne milde vestavind ble fruktbar for vårt distrikt – på flere måter. Uten den, ville Lier da så selvfølgelig hatt epleblomster i kommunevåpenet sitt? 

[email protected]