Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i juli 2013.
Maria Mercedes Brekke (66) bosatte seg i Norge 1. august for 40 år siden. Selv om møtet med dette kalde landet var en sjokkblandet opplevelse, har hun hatt det veldig fint her.
Sjokkopplevelsene sto i kø. Først var det mangelen på frukt som slo henne.
– Vi har 150 forskjellige frukter i hjemlandet Colombia, så det er frukt over alt, hele tiden. I Norge var utvalget dårlig. Jeg savner ennå all frukten, sier Maria.
Også var det vinteren, da. Hun innrømmer at til tross for innsats, har hun ikke blitt noen kløpper på ski.
– Jeg husker ennå den dagen jeg så de første snøfnuggene falle. Jeg syntes det var så vakkert, akkurat som et julekort. Men etter hvert var det ikke vakkert lenger. Det var lenge kaldt og glatt.
Grøt – til middag?
Maten var selvsagt også en overgang. For måltidene i Colombia, eller Bogotá, hvor Maria kommer fra, var til andre tider. Innholdet var også annerledes.
– Jeg husker vi spiste hos mine svigerforeldre en gang det ble servert grøt. Det var ris og melk kokt sammen, og det er dessert i mitt hjemland.
Svigerforeldrene bodde i huset på Øren, der Maria og mannen Tormod bor nå. Utsikten minner Maria litt om Bogotá.
– Bogotá er en fjellby i Andesfjellene. Byen ligger 2.650 meter over havet, og man ser utover flere fjelltopper. Når jeg ser ut mot åsene over elven her, minner det meg litt om hjemstedet mitt, sier Maria.
Møttes i Frankrike
Maria var så heldig å få et stipend til å studere fransk i Frankrike.
Tormod på sin side hadde vunnet en tur fordi han skrev en god stil i fransk på gymnaset. De møttes i 1969, og ble gode venner. Etter et par år med sporadisk brevveksling av typen julekort, ble brevene fra Tormod plutselig lengre – til det kom en tilståelse om at han hadde litt mer enn vennskapelige følelser for henne.
Hun fikk tilbud om å være assistent ved en videregående skole i Paris, og det var hun i to år. Kontrakten hennes gikk ut i juni 1973. Så tok hun jobb som au pair i England, men det varte bare en måned.
– Det trivdes jeg slett ikke med, sier hun.
Tormod hadde jobb som guide i Tunis, noe han heller ikke trivdes med. Så fort han kunne dro han til Paris. Der møttes de, og siden har de vært kjærester.
Begge to uten jobb eller noe fast tilhold. Det ble til at de reiste til Norge, og møtte opp hjemme hos foreldrene til Tormod.
– Jeg følte meg ikke videre høy i hatten når jeg sto på dørstokken med en stor koffert i hånda, smiler Maria.
Giftet seg
Tormod fikk jobb i Friundervisningen som lærer, og Maria fikk en jobb på EDB-sentralen. Det gikk ikke lenge før Tormod fikk en lærerjobb i Moss – men da måtte forholdet deres gjøres legitimt.
– Mine foreldre kunne godta at jeg bodde sammen med Tormod hjemme hos hans foreldre, men ikke alene sammen med ham uten å være gift. Så vi giftet oss, helt enkelt og uten stor feiring, sier Maria.
De bodde på Jeløy i Moss i tre år, og flyttet til Oppegård fordi Tormod fikk en jobb i den franske ambassaden. Så kom barna, først Øyvind Felipe i 1976 og senere Milena Elisabeth i 1980.
Alltid jobb
Maria har aldri søkt på jobber noen gang. Jobbene har søkt etter henne.
– Det har alltid vært noen som har ringt og hatt behov for en spansklærer eller tolk. Så jeg har jobbet stort sett hele tiden, og sist på Sonans som lærer i spansk.
Men fordi det ble oppdaget at sønnen har Aspergers syndrom, har hun en lengre periode av hans voksne liv vært hjemme og lagt ting til rette for ham. Nå fungerer alt fint, og sønnen bor i en leilighet i etasjen under foreldrene.
Tidkrevende hobby
Maria Mercedes Brekke bruker mye tid med penn og blekk, samt til pressing av blomster. Hun har arvet interessen for kalligrafi av sin mor, som var svært kreativ på området. Maria lager de vakreste kort og bilder av blomster fra hagen og naturen rundt, og så skriver hun en hilsen eller visdomsord med vakker skrift.
– Jeg har deltatt på utstillinger og solgt en del, men jeg har vel egentlig ikke våget så mye, sier Maria.
– De fleste av bildene lager jeg til familien min her i Norge og i Colombia.
Det er mye arbeid bak et bilde. Maria viser frem en blokk hvor hun øver på bokstavene, side etter side med sirlige bokstaver.
– Jeg blir så glad når jeg får til en perfekt bokstav.
Borgerlig
Maria kommer fra en middelklassefamilie i Bogotá. Hun og søsknene fikk anledning til å studere, og har alltid hatt det de trengte.
– Min mor var fra en veldig velstående familie. Min far var fra middelklasse. Om jeg ikke hadde møtt Tormod og flyttet til Norge, ville jeg nok levd et borgerlig liv i Colombia som lærer.
– Det at jeg flyttet til Norge, gjør at jeg kan se hjemlandet mitt med andre øyne. Det er jo sånn at i hvert land blir media styrt en god del av landets myndigheter. Derfor kan jeg få annen informasjon herfra, og det er nyttig. Det er mange ting jeg kunne brukt engasjement på. Mange i Colombia – og resten av verden – har det ikke godt. Colombia er kjent for kaffe, og de som jobber på plantasjene, har ikke de beste kårene, sier Maria.
– Men jeg har bestemt meg for å bidra med det jeg kan, nemlig lage vakre ting som kan gjøre andre godt.
