Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i mai 2012.
Hvordan få hverdagen til å gå rundt med tre gutter på seks, fire og to år, og samtidig studere gestaltterapi, skrive bøker og være frilans journalist? De som har svaret på det, kan kontakte Kristine Storli Henningsen.
Skjønt, noe av svaret har hun selv, når hun sitter med et rykende ferskt eksemplar av sin første skjønnlitterære roman, ”I skyggen av store trær”. Boken, som kommer ut i dag, handler om Karl Henrik, en voksen mann som har bodd sammen med sin mor hele livet. Nå er hun døende, og Karl Henrik slites mellom lettelse og pliktfølelse. Han møter Regine, en permittert blomsterdekoratør, som nettopp har funnet ut at hun er gravid. Vi følger disse to i en begynnende romanse, to sjenerte mennesker som forsøker å utvikle et forhold til tross for krevende, døende mødre og et begynnende liv.
Skrivestolen
– Jeg visste alt da jeg var 11 år at jeg ville bli forfatter, sier Kristine, som har jobbet i uke- og magasinpressen mesteparten av karrieren sin.
– Jeg sa det til mamma, som er journalist i Hjemmet Mortensen, og hun sa at forfattere jobber hardt, de har kontortid og kan ikke sitte med vinglasset på verandaen i solnedgang og vente på inspirasjon. Jeg er glad mamma fortalte meg sannheten alt i begynnelsen av drømmen. Hun fikk også lese mine skriverier, og ga meg dem tilbake med røde anmerkninger og konstruktiv kritikk.
Det er ikke til å unngå at dagene blir hektiske, og at det er nødvendig å finne tid til seg selv når man har tre viltre gutter.
– Du kan si skrivingen er rommet mitt, sier Kristine der hun sitter på ”kontoret”: En stor lenestol i stuen som hun har innredet med pledd, puter og laptop.
Serieroman
Kristine Storli Henningsen kom til Drammen for ni år siden da hun og mannen Sven Inge kjøpte seg rekkehus på Åssiden. Så kom Mikael til verden, deretter Sebastian og så Liam. Fire hektiske år og tre barn. Barnehagen er et steinkast unna, og straks de er på plass der, er Kristine på plass i skrivestolen sin.
Det er ikke første gang Kristine er utkommet mellom to permer. Foruten å ha skrevet for en rekke magasiner og ukeblader, har hun skrevet serieromanen ”Sofia på Måkøya”. I utgangspunktet var manuset ment å bli en spenningsroman, men forlaget lurte på om hun kunne lage det til den serieroman. I år skal hun skrive ferdig de tre siste bøkene i serien. Og da tror Kristine at hun er ferdig med den sjangeren.
– Det er krevende å skrive serieromaner. En helt annen form enn vanlige romaner. Og jeg ønsker å prøve mange sjangere, så neste bok skal bli en krim. Den er under arbeid, sier hun.
Flere jern i ilden
Kristines ”fritid” brukes til å være telefonvakt på Kirkens SOS, være stemme på reklamefilmer, i radio, som spillanmelder i VG, noen frilansoppdrag for magasiner og for = Drammen, bladet som selges på gata av rusmisbrukere.
– Jeg vil gjerne gi noe til de som trenger det, sier Kristine om sin humanitære gjerning.
– Derfor studerer jeg også gestaltterapi, en form for psykologi hvor terapeuten bruker seg selv som verktøy. Det er veldig spennende, og lærerikt – fordi jeg lærer veldig mye om meg selv i denne prosessen.
Hun er halvveis i studiene, og har to år igjen. Da håper hun at hun kan åpne et kontor i Drammen et sted hvor hun kan kombinere terapi og skriving.
– Uten en veldig hjelpsom mann og barnas besteforeldre, ville jeg jo ikke klart alt dette, sier Kristine.
– Og god planlegging og logistikk, legger hun til.
