Har du opplevd at fireårskontrollen ikke gikk helt som forventet?
Tekst: «Antisupermamma» Kristine Storli Henningsen
Vi hadde ikke forberedt minstemann på fireårskontrollen. Jeg sa bare i farten, nærmest på vei hjem, at vi skulle en tur innom helsestasjonen. Jeg hadde nesten glemt det. Alt virket normalt med gutten, så vidt jeg kunne observere i kaoset (med to små barn til, pluss en bikkje). Sånn er det ofte med nummer tre i flokken, ikke sant?
Likevel var det som om han forsto hva vi skulle, for i bilen sa han høyt og tydelig hva han het, både fornavn og etternavn, opplyste om hvilken barnehage han gikk i og hvor gammel han var. Han sa til og med at jeg het Kristine Storli Henningsen, også kalt mamma og muttern. Imponerende! Helt uten at jeg hadde sagt noe annet enn at vi skulle på helsestasjonen. Sannsynligvis har han hørt noe av en av de andre ungene i barnehagen, tenkte jeg. Og tenkte at dette kom til å bli ren plankekjøring.
Så feil kan man ta.
Liam Piam
Det første helsesøster spurte om var: Hva heter du?
– Liam Piam.
Først så hun på meg. Jada, barn får mer og mer originale navn. Men nei, jeg har ikke kalt ham for Liam Piam.
Så kikket hun på sønnen min og gjentok spørsmålet: Hva heter du?
– Liam Piam.
Fire ganger etter hverandre svarte han dette. Uten å le. Uten å blunke.
Jaså, så dere har øvd?
Nå begynte helsesøster å få en bekymringsrynke i pannen. Og jeg satt der, med et smil som ble stadig stivere, og forsøkte desperat i snakke fornuft til guttungen. Til slutt nærmest ropte jeg det ut i desperasjon: Men du vet jo hva du heter til etternavn, Liam? Du sa det jo på vei hit!
Da rettet blikket hennes seg mot meg. Jaså, sa hun, så dere har øvd litt på forhånd?
Nei, svarte jeg. og det var jo sant. Likevel føltes det som å ha blitt tatt på fersken i juks.
Liam svarte greit på hvor gammel han har. Jeg trakk et lettelsens sukk, og tenkte at nå var alt i orden igjen, resten ville bli plankekjøring.
Jeg tok feil, igjen.
Lamper på ørene
Da helsesøster spurte om hva Liam hadde på hodet, sa han: Jeg vet ikke.
Og dette var det originale svaret da helsesøster spurte om hva man gjorde med en lampe: Har den på ørene.
Helsesøster så skarpt på meg bak brilleglassene og sa: Jeg vet ikke med dere, men hjemme hos oss går vi ikke med lamper på ørene.
Jeg hadde lyst til å rope ut: Det gjør vi for f*** ikke hos oss heller. Ingenting er galt med oss – vi er helt normale mennesker!
Hemmelige signaler
Men jeg så trolig smågal ut der jeg satt på stolen og desperat forsøkte å signalisere til sønnen min bak ryggen til helsesøster. Jeg hvisket (hveste!) og mimet svarene, men han ignorerte meg fullstendig. Og beholdt pokerfjeset. På ett tidspunkt var jeg redd han ikke tullet. Hadde det rablet for ham? Eller kunne han virkelig ikke disse tingene, hadde jeg vært så blind for min egen sønn?
Under hørseltesten, der man skal heve én finger i været for hver lyd, og helsesøster spurte om hva han hørte, hvisket han:
– Jeg hører … Jeg hører … Lego Star Wars!
Og slik gikk det, i de underligste utsagn, eller bare dette: Jeg vet ikke.
Til slutt nådde jeg det absolutte nullpunkt. Jeg lente meg over lille lekebordet, så duploklossene raste ned på gulvet, og ropte til sønnen min: Jo, Liam, du vet, du vet, du vet! Jeg vet at du vet!
Da tok helsesøster en avgjørelse om å avslutte testen, og sa hun ville kalle oss inn igjen på nytt.
Liam virket fullstendig uberørt, og godt fornøyd med at vi endelig skulle forlate helsestasjonen.
Hvorfor sa du ikke det i sted?
Jeg var rimelig gåen da vi satte oss i bilen. Da vi kom til det første lyskrysset kikket jeg på sønnen min i bakspeilet og spurte:
– Hva har du på hodet, Liam?
– Hår.
– Ja, nettopp! Og hva gjør vi med rømmen som er i handleposen?
– Setter den på middagsbordet.
– Akkurat! Hva heter du, da?
– Liam Storli Henningsen.
– Men du vet jo alt dette! Hvorfor i all verden ga du ikke de riktige svarene til helsesøster?
– Jeg vet ikke.
Aaargh, fireåringer!
Les flere blogginnlegg fra Antisupermamma her: https://www.antisupermamma.no/
