Radarer som brukes til å melde vær og vind gir også verdifull innsikt i hvilke ruter trekkfuglene bruker. For første gang skal verktøyet brukes for å kartlegge fugletrekk i Norge.
I mange år har informasjon om fuglers migrasjon vært et uønsket biprodukt for meteorologer. Meteorologisk institutt operer 12 værradarer i Norge som er designet for å registrere nedbør. Radarene fanger også opp alt annet som beveger seg i luften, inkludert fugl innen en radius på flere titalls kilometer. Nå skal norske fugleforskere for første gang ta i bruk teknologien.
Kan kartlegge fugl i stor skala
– Værradarene gir oss kontinuerlig data på mengder av fugl innenfor et enormt område i lufta, og er dermed godt egnet til storskala kartlegging av fugletrekk. Dette gjør værradarer til et av de viktigste verktøyene for å studere fugletrekk, forteller doktorgradsstudent Øyvind Nyheim i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Studier fra andre land viser at en del fugler under trekket flyr høyere enn det man kan se med det blotte øyet eller med kikkert, og at rundt 80 prosent av trekket skjer om natten.
– Værradarer er et ypperlig verktøy for å fange opp dette, tilføyer Nyheim.
Trekkfugler under press
Mange av fuglene i Norge er trekkfugler som bare er her en del av året. Millioner av fugl trekker dermed langs kysten av Norge og videre ut i verden for å utnytte sesongbaserte svingninger i mattilgang. Men i dag er mange arter sterkt presset under trekket. Det skyldes blant annet tap av viktige rasteplasser langs trekkruten, tyvjakt, klimaendringer og kollisjoner med vinduer og vindturbiner.
For å finne løsninger på fuglenes utfordringer har forskere tatt i bruk ulike metoder for å studere mønstrene i trekkene. Blant de vanligste er ringmerking, direkte observasjoner og merking med GPS, men stadig utvikles nye verktøy. Her kommer værradarene inn. De brukes allerede for å forske på fugletrekk i USA og deler av Europa.
Finner mer egnet plass for turbiner
– Målet med doktorgraden er å bruke værradarer til å kartlegge viktige norske trekkruter og rasteplasser. I tillegg skal vi kartlegge mengden fugl som trekker i ulike deler av landet og når. Mange trekkfugler dør fordi de kolliderer med vindturbiner, og økt kunnskap om fuglers trekkruter kan hjelpe forvaltningen i å plassere vindturbiner i områder hvor fugletrekket er mindre sårbart, sier Nyheim.
– Vi planlegger også å utvikle en nettside med visualiseringer av fuglemigrasjonen vi ser på værradarene. Her skal hvem som helst kunne gå inn og utforske fugletrekket ved de ulike radarene i nesten sanntid, og for flere år tilbake i tid, fortsetter doktorgradsstudenten.
Arbeidet hans er en del av forskningsprosjektet Visualizing Avian migration across Norway supporting sustainable coastal and offshore wind energy development (VisAviS) Det skal ta i bruk data fra både værradarer, spesialiserte fugleradarer, fugleobservasjoner fra artsdatabanken og dedikerte fugleobservatorier til å kartlegge migrasjonen langs kysten og offshore. Dette skal produsere sårt trengt kunnskap om fuglers trekkruter som er viktig for beslutningsprosessen rundt etableringen av vindkraftverk.
Migrasjonsbragder
- Norge er hjem til verdens lengst trekkende fugl, rødnebbternen. Den trekker fra Arktis til Antarktis hvert år, og kan i løpet av livet trekke over en avstand som tilsvarer tre ganger fram og tilbake til månen.
- En annen norsk fugleart, lappspoven, har rekorden for lengste non-stop trekk. Et radiomerket individ reiste hele 11 000 kilometer uten stopp fra Alaska til New Zealand. Denne reisen tok ni dager, og fuglen hadde tapt nesten halve kroppsvekten i løpet av turen.
- Fugler viser en utrolig evne til å finne veien til sin sluttdestinasjon, som fortsatt fascinerer og forvirrer forskere. Noen av metodene man vet fugler tar i bruk i navigeringen inkluderer en intern klokke. Den forteller fugler hvor langt og i hvilken retning de skal fly, men det gjør også landemerker, stjernehimmelen, solen og jordens magnetiske felt.
Trekkforskningens historie
Kunnskapen om fuglers trekk er relativt ny. For bare 200 år siden var den vanlige forklaringen på at fugler forsvant i vintersesongen at de gikk i dvale på samme måte som bjørnen.
Den tidligste registrerte indikasjonen på at fugl faktisk trekker fikk vi i 1822. En stork som var blitt spiddet av et spyd ble observert flyende i Tyskland. Når fuglen senere ble skutt så man at spyddesignet stammet fra Vest-Afrika. Siden den gang har forskningen på fugletrekk kommet langt, og stadig mer sofistikerte studiemetoder blir utviklet.
