Tekst: Simen Moe
Hele 79 år er gått siden den ene siden vant over den andre, og Norge igjen kunne feire friheten, etter fem års okkupasjon. Men fremdeles er frontene steile og følelsene bitre hos altfor mange. Mye urett skjedde under de fremmedes åk, men mye urett har også skjedd i tiden etter at norske flagg atter kunne blafre fritt i vinden.
Her i Lillestrøm var 8. mai 1945 preget av frihetsfølelse hos mange, mens andre igjen opplevde stor urett. I boka «Krigsdagboka» skrevet av Ronald Grini, som under okkupasjonen var guttunge, og som bodde i Dammensvika i Lillestrøm, beskriver han hvordan han i frigjøringsdagene 1945 opplevde å se Lillestrømlinger i gledesrus snauklippe ei mor til offentlig forlystelse midt på plassen foran Lillestrøm stasjon. «Fru R ble også pælmet med sand og stein», skriver han. Først når dattera slengte fra seg sykkelen og stormer mot moren, kaster seg om halsen hennes og roper «Mamma», sluttet mobben, og lot mora i fred.
Ronald Grini skriver at dette gikk så inn på han at han fortsatt tenker med gru på det, og at dette har preget han gjennom hele livet. Han så også hvordan andre skamklipte kvinner ble ført framover som en bøling, og hvorav ei av dem besvimte. En fra bermen kom og ville ha vann som han skulle ha til henne som besvimte. Han smilte skjelmsk da han ba faren til Ronald om vann, mens faren til Ronald Grini unnlot å gjengjelde smilet. Grini skriver at det var stygt, det som skjedde med disse kvinnene i frigjøringsdagene.
Jeg har truffet et søskenpar som er barn av NS-medlemmer. Både han og hun er i dag i 80-årene. Den dag i dag opplever de at folk bråvender og går en annen vei når de møter på dem, og de har også opplevd at folk regelrett har spyttet i bakken, rett foran skoene deres, når de kommer ut av dagligvarebutikken. Stygge blikk, spottende kommentarer og sjikane er noe de opplever titt og ofte.
Fortsatt har jeg kvaler om hvorvidt jeg skal henge ut det norske flagget på 8. mai. Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det. Det samme med 17. mai. Jeg finner fram flagget, men det blir alltid stående sammenrullet på innsiden, og ikke i flaggholderen ute på balkongen. Dette fordi jeg vet at det er de som mener at jeg ikke er berettiget til å flagre for friheten, siden jeg jo tross alt er NS-etterkommer, skjønt jeg ble født hele 21 år etter at okkupasjonen tok slutt.
Det får være en trøst at vi er mange som er i samme båt. Etterkommere av landsviksdømte som har fått vår dose av hat, sjikane og fordømmelse, både fra lærere og andre voksenpersoner, mens vi ennå var små barn. Fortsatt rammes vi av dette hatet.
Nå er heldigvis 8. mai ikke lenger bare Frigjøringsdagen, men Frigjørings og Veterandagen. Og siden jeg tross alt har tjenestegjort i den norske fredsbevarende FN-styrken i Libanon, UNIFIL, så er jeg faktisk berettiget til å feire dagen. I alle fall Veterandelen av den.
Kan vi ha håp om forsoning i løpet av min levetid, mon tro? Eller må vi NS-etterkommere bære straffen livstiden ut?
