Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen april 2010.
Han har døgnvakt, stiller opp når noen trenger en å prate med, en som kan kjøre til sykehuset, en som kan komme og vaske litt, kanskje ommøblere eller klippe plenen.
Bjørn Erik Toft (43) har gjort et yrke og livsverk av omsorgstjeneste som ikke slutter der kommunale hjemmehjelper gjør. Hans misjon er å gjøre livet litt lysere og menneskene litt friskere.
Mangfoldig
– Jeg har suppekunder, VG-kunder, tippekunder, turkunder – ja, alt mulig som enkelte trenger hjelp til. Noen orker ikke lage mat selv, og de liker kanskje ikke maten de får tilbrakt. En kunde vil at jeg skal kjøpe med VG og Flaxlodd når jeg kommer, mens andre tar jeg med på tur, sier Bjørn Erik, som egentlig ikke har noen grenser for sine omsorgstjenester. – Det er ofte de pårørende som ringer meg og ber meg steppe inn i oppgaver som de selv ikke har tid til. En times godprat nå og da, en spasertur, eller en tur til frisøren.
Jo, det er grenser, det er ting han ikke har lov til å gjøre, som å gi medisiner eller stelle liggesår. Eller hjelpe til med personlig hygiene som dusjing. Bjørn undertegner også taushetsplikt med sine kunder.
– Trygghet og tillit er viktig, sier han.
Livskvalitet
Det skal ofte ikke så mye til for å øke livskvaliteten hos et medmenneske som har blitt avhengig av andre for å klare hverdagen.
– Noen kvikner voldsomt til bare ved å gå en tur, sier Bjørn. – I forrige uke tok jeg med meg en eldre dame til Lierkroa og drakk kaffe. Etterpå ringte hun og sa at hun ikke hadde hatt det så koselig på minst ti år! Det sier litt om hverdagen til mange.
Hver søndag står Bjørn og koker og steker mat til de kundene som trenger det utover i uka.
– Noen av kundene mine har vært veldig underernærte. Da kommer jeg med kremete supper og vafler – eller noe annet de liker og vil spise, sier Bjørn, som synes det er en menneskerett å få lov til å bestemme hva man vil spise.
Skadet hjernen
I dag er han hos Anne Jørgensen (57) som har mistet mye førlighet i venstre side etter et fall hjemme for snart et år siden. Hjernen ble skadet, og på grunn av uheldige omstendigheter fikk hun ikke hjelp før etter tre dager. Derfor ble skaden såpass stor, og Anne gikk fra et aktivt yrkesliv og egen leilighet til helt ufør og omsorgsbolig.
– Anne-mor liker at jeg kommer med suppe, sier Bjørn. Mens han svinger vaskekosten går praten livlig og muntert. Øynene lyser i ansiktet til Anne når Bjørn setter seg ved siden av henne og gir henne en klem.
– Jeg kan ikke tygge, sier Anne. – Derfor lager Bjørn suppe til meg som han fryser ned for en uke om gangen. Suppene er utrolig gode!
– Du har jo alltid ringt meg og skrytt av det, men det gjorde du ikke sist uke, sier en påtatt snurt Bjørn.
– Da må jeg ha glemt det, sier Anne, og forsikrer ham om at suppa var god.
Engasjert
Bjørn Erik Toft er faglært servitør og utdannet innen renhold. Han har tidligere vært knyttet til eldretjenester via arbeidsgiver som tok oppdrag for kommunen. Ved nyttår startet han sitt eget firma, SeniorRing1, og nå har han en raskt voksende kundekrets.
– Jeg ser mye trist, sier han. – I kjølvannet av travle hjemmehjelpere sitter de eldre tilbake og visner i ensomhet. Jeg prøver å gi dem litt lys i dagene, slik at de får det lettere. Ordner praktiske ting som ofte kan være hindringer.
I løpet av en liten time har han vasket leiligheten til Anne Jørgensen, servert kaffe, skravlet i vei og ordnet med maten hennes. Nå gjenstår å ommøblere på soverommet hennes – ”sånn at hodeenden kommer under vinduet for da kan Anne våkne om morgenen til deilig, frisk sommerluft”.
