Kristine Storli Henningsen smører ennå matpakker til de tre sønnene sine, og da med hjemmebakt speltbrød.

Antisupermamma har fått tenåringer

Mammaen som ikke passet inn i de perfekte babybloggene tok til tastaturet og ga mødre i hele Norge litt mindre skyldfølelse og litt mer selvtillit.

Kristine Storli Henningsen, forfatter og journalist – bare for å nevne noe – er bosatt på Åssiden med mannen Sven Inge og tre tenåringsgutter. I 2012 startet hun bloggen «Antisupermamma» som en protest på alt det perfekte rundt mammatilværelsen.

-Jeg hadde et budskap

-Alle mammablogger på den tiden var så rosa og lyseblå, babyene og barna var perfekte, mammaene velstelte og hjemmet prikkfritt. Det var så langt unna min tilværelse som overhodet mulig. Jeg opplevde problemer med amming, kolikk og utslitthet, forteller Kristine.
-Jeg er jo et skrivende menneske, og jeg visste at jeg hadde et budskap, og at jeg ikke var alene om å føle meg overveldet.

Nei, hun var ikke alene. Responsen på den første bloggen, som du kan lese nederst i denne saken, var overveldende. Og den har fortsatt, for det er ikke sånn at tilværelsen som mamma blir magisk enklere så fort ungene kommer over småbarnsstadiet.

Kristine har ikke for vane å pynte på ting – hun sier det som det er. Akkurat det tror hun har vært en lettelse for mange av leserne hennes. De skjønner at de ikke er de eneste som opplever bare små glimt at rosa og lyseblå babylykke.

Samlingsplassen til familien Henningsen er det nesten nyoppussede kjøkkenet.

Skamming av mødre

-Før jeg fikk barn, trodde jeg det å være mamma var en enkel sak. Det ble en sjokkartet opplevelse. Særlig når jeg ikke klarte å produsere nok mat til babyen min – da følte jeg meg utilstrekkelig. Ikke bare det, jeg var defekt som mor og kvinne, sier Kristine.
-På den tiden var det også mye skamming av mødre som ikke var så perfekte som det var beskrevet i babybloggene. Det å stå frem som udugelig mor, som jeg følte da, var utenkelig.

Men Kristine fant en løsning. Hun bygget opp sin egen trygghet gjennom å ta en utdannelse som gestaltterapeut. Det hjalp på selvtilliten. Den hjelpen fant hun ikke andre steder.

-Psykologer som spesialiserte seg på barn, skrev spalter om hvordan vi mødre skulle opptre overfor barna våre. Og jeg, i min streben etter å være en god mor, prøvde å følge rådene. Riktige måter å snakke på, riktige ord å si. Det førte til at ungene nærmest ble skremt. «Hvorfor snakker du så rart, mamma?» sa de. Jeg gav opp arbeidet med å bli en perfekt mor, og bestemte meg for å være meg. Jeg er mor med hele meg, og det er godt nok.

Ekte mennesker

Kristine er oppvokst i Oslo, og har en mor som også er journalist. Foreldrenes ekteskap har påvirket Kristine.

-De har vært seg selv, og samtidig gitt meg enorme mengder trygghet. Det var mye kjærlighet hjemme, men selvsagt kranglet de noen ganger uten jeg ble redd av den grunn. Intuitivt skjønte jeg at dette var normalt, hjemmet mitt var godt, trygt og normalt og det var sånn det skulle være, forteller hun.
-Det er mye kjærlighet hjemme hos oss også, men både min mann og jeg har temperament. Det kan bli høylytt noen ganger, uten at ungene leer på et øyelokk av den grunn. Vi er ekte mennesker, og det våger vi å vise barna våre. De skal jo ut i egne liv, og der er ingenting pakket inn i bomull.

Ut i verden

I 2013 startet Kristine Forfatterskolen, og siden starten har hun hatt kontakt med tusenvis av skrivelystne mennesker. På den tiden jobbet Sven Inge i NSB. Kristine og mannen fant ut at de ville vise barna litt av verden, og Sven Inge søkte permisjon fra jobben. De reiste til – og bosatte seg – i Panama. Etter et år der, sluttet Sven Inge i jobben sin, og begynte å jobbe sammen med Kristine. Det ga dem friheten til å fortsette utenlandsreisen, og fra Panama reiste de til Spania, hvor de bodde totalt i tre provinser.

-Jeg anbefaler alle denne typen erfaring – på godt og vondt. Barna fant seg fort til rette uansett hvor vi var, lærte språket, fikk venner og levde gode liv. Vi voksne fikk smake på utenforskap, noe som har gjort oss ydmyke med tanke på innvandrere i Norge. Det er ikke lett å lære seg et nytt språk i voksen alder! Og når du ikke mestrer språket, er det sannelig ikke lett å gå på foreldremøter på skolen.

Hjem til Åssiden

Familien Henningsen bodde utenlands i totalt seks år. Nå hadde de gitt barna vinger, og nå skal barna få røtter.

-Derfor har vi valgt å bli boende i rekkehuset her på Åssiden. Det er her vi bodde før vi reiste, og det var hit vi ville tilbake. Selv om det begynner å bli trangt nå som gutta er ganske store.

Det er slett ikke sikkert at ekteparet blir boende der når gutta flytter ut etter hvert. Selv om akkurat det er noe Kristine nødig tenker på.

-Det er noe som ligger som en kald og hard klump i magen min. At de skal flytte. Jeg husker da de var små, og jeg lengtet etter å overlate dem til en barnevakt bare for en kveld eller så. Nå er det omvendt. Jeg klarer ikke å tenke på at de skal flytte fra oss, at vi ikke skal ha den daglige kampen om morgenen for å få dem på skolen, at jeg ikke skal lage matpakkene deres, ikke høre stemmene rundt kjøkkenet. Jeg lenker meg fast i dem mentalt, og jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere den dagen flyttelasset kjører herfra.

Antisupermamma = normal mamma

I bloggen sin har Kristine delt både glede, sorg og frustrasjon. Hun har delt om problemer guttene har hatt, spesielt en av sønnenes problemer i barnehagen, og av og til har hun tenkt at hun har gått for langt.

-Men det er jo ikke bare vi som har problemer. Det er mange med oss – det ser jeg jo på tilbakemeldingene jeg får. De problemene vi murer oss inne med av frykt for å fremstå som noe negativt, er normalt, sier hun, og legger til at antisupermamma kanskje ikke er rett betegnelse – heller normal mamma.

Bloggen har hatt en pause på noen år nå. Nå har hun tatt den opp igjen, og er enda mer bevisst på å finne balansen mellom å dele viktige ting som angår mange, og integriteten til sønnene.

-Vi har heldigvis en fullstendig åpenhet i familien. Jeg publiserer ikke noe de ikke vil at jeg skal, sier hun.

De irriterende mammaene

(Irriterende fordi jeg får dårlig samvittighet, selvsagt). Stokkevognen var skiltet med Emilie Elise, den lilla buksen matchet den stripete luen, solbriller, ekstra bleier, gulpekluter, alt var husket på. Og jeg hadde glemt halvparten.

Tekst: Kristine Storli Henningsen

Der kom jeg inn, med ungen under armen, og så at vi begge var dekket med et lekkert lag av hundehår. Helsekortet lå kronisk hjemme, så huset etter hvert var fylt opp av gule lapper med høyde og vekt (etter hvert gikk vi fullstendig surr i hvilke som tilhørte hvem). Og det jeg kaller overskuddsfenomener, som teppet barna skal ligge på mens man skifter på dem, var selvfølgelig helt fraværende.

Hip hop-klær på ballett!

Det er ammetåka, trøstet jeg meg selv med. Men det har ikke blitt stort bedre etter hvert som podene har vokst til. Her om dagen dro jeg stolt med meg barna på hip hop. Nå skulle barna få seg en fritidsaktivitet, som både skulle stimulere musikaliteten og motorikken. Så viste det seg at jeg hadde blingset på innmeldingsskjemaet – og meldt dem på ballett (!). I stedet for å sitte og drikke kaffe på sidelinja med kule guttemammaer, og tenke at capsen og saggebuksen var helt på sin plass, var jeg igjen omringet av perfekte rosamammaer. Jentene var nygredde og i flekkfrie strutteskjørt, og hadde hver sin Hello Kitty-drikkeflaske. Barna mine, som hadde lignet kule Brooklyn-gangsters, så nå ut som to små lasaroner. Jeg kjente på dårlig samvittighet.

Frossent vann og frosne blikk

Drikkeflaske hadde jeg selvfølgelig glemt. Jeg løp ut og hentet min egen drikkeflaske i bilen.
Da jeg kom inn så jeg at alt vannet var frosset. Guttene så enda mer slukørret ut, og jentene hadde allerede begynt med tåspissdans.
– Sett den ved ovnen, sa jeg,
– Så kan dere drikke når isen har tint.
Guttene, som er vant til mor, nikket lydig og satte flasken foran ovnen. De andre mammaene så sjokkert på meg.
– Etterpå skal vi ha pannekaker til middag, ropte jeg i et desperat forsøk på å oppmuntre dem og bøte på den dårlige samvittigheten.
De andre mammaene så enda mer sjokkert på meg.
– Ikke vanlige pannekaker, selvsagt, mumlet jeg halvhøyt,
– Det blir pannekaker med mandelmel og sukrin, og hjemmelaget blåbærsyltetøy.

En klumpete, brent affære ála dårlig samvittighet.

Så kom jeg på at sist jeg laget pannekaker med mandelmel, ble det en klumpete, brent affære.
Da den eldste sønnen min spiste den første pannekaken, og det knaste mellom tennene hans, sa han medfølende:
– Du gjør jo bare så godt du kan, mamma.
Det er helt sant. Jeg gjør bare så godt jeg kan.

Og guttene synes faktisk ikke ballett var ikke så verst. Ballettlærerinnen var fornøyd med et par mannlige innslag, og vannet tinte mot slutten av timen.
Så da unte vi oss pannekaker fra Toro, med ekte sukker, tilsetningsstoffer og blåbærsyltetøy fra Eldorado. Vi kan da ikke være helt perfekte heller.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.