Det har vært slitsomt å få tre barn tett. Men det er en stor fordel: Jeg slipper å leke med dem. Synes du virkelig det er gøy å leke?
Helt ærlig: Jeg synes ikke det. I alle fall ikke før de kommer opp i skolealder.
Jeg er ferdig med å leke!
Jeg mener, ærlig talt, det er en grunn til at jeg ble lei av gjemmeleken en gang i tiden. Til at jeg sluttet å synes at «borte, titt tei!» var kult. Og gikk lei av bankebrett. Sklier. Hoppetau. Alt det der. Jeg utviklet meg og fikk nye interesser. Jeg trengte en annen form for stimulans. Så hvorfor i all verden skal jeg synes at det er gøy å bygge lego, i en alder av 38?
Hver for oss, og likevel sammen.
I dag har jeg vært på Lekeland i tre timer, med hylende unger (og foreldre) rundt meg. Jeg har lest avisen. Snakket med en venninne. Ting det ikke er så mye rom for ellers. Ungene har lekt med hverandre og andre unger. Av og til kommer de for å få litt å drikke og en klem. Vi veksler noen ord. Koser oss, hver for oss. Og likevel sammen.
Barna trenger ikke den typen stimulans fra foreldrene.
Så er det noen foreldre som skiller seg ut. Fra både voksne og barn. De hyler av fryd mens de kaster seg på sklien med ungene. Hopper opp og ned på trampolinen mens de lager ablegøyer. Ungene ler. Noen ser litt betenkte ut. Gjør de voksne seg til eller har de det virkelig moro? Det må være flott å være leken som en treåring i en alder av førti. Men jeg tilhører bare ikke en av dem. Jeg har hatt dårlig samvittighet for dette. Helt til jeg leste et innlegg av en psykolog. Hun mente at foreldre måtte slutte å hakke løs på seg selv fordi de ikke lekte med barna. Hun mente at barn ikke trenger denne typen stimulans fra foreldrene. At de fleste foreldre er gode nok akkurat som de er, og har nok av annet å stri med i hverdagen.
«Jeg hater lekeparker!»
Ytterligere lettet ble jeg da jeg møtte forfatter og småbarnsmor Camilla Läckberg under en boktilstelning. Hun sa det rett ut: «Jag hatar lekparkar«. Når barna er ute og aker, sitter hun bak vinduet i huset og ser på. Eller står nederst i bakken med en kopp kaffe. Å ake var hun helt ferdig med. Sammen med det meste annet av lek. Først når de ble litt større, kunne de gjøre ting sammen som de begge syntes var meningsfylte.
Er vi virkelig skapt for å gå i barndommen?
Jeg hører mange si at de går i barndommen når de får barn. Jeg er til en viss grad enig. Jeg kan kjenne igjen følelser og tanker. Jeg ser at lekene er de samme som våre, men ofte i en litt annen form. Men å gå i barndommen, bokstavelig talt, det er helt fremmed for meg. Er vi virkelig skapt for det? Er det ikke en grunn til at vi blir reddere med årene, og stivere i kroppen? Den ene pappaen på Lekeland ødela ankelen i det ene lekeapparatet. Og jeg synes at mammaen tok seg til ryggen et par ganger (man må gå særdeles krokbøyd for å komme inn i de ulike lekeapparatene). Jeg hadde lyst til å hviske dem i øret: Lekeapparatene er ikke beregnet på voksne. Aldersgrensen er faktisk 12 år.
Har du ikke lyst, er det lov.
Nå er to av mine barn i skolealder, og da begynner deres og min oppfatning av moro å nærme seg hverandre. Det betyr slett ikke at jeg leker med dem hele tiden. Men av og til kan vi spille litt sammen. Hvis jeg har LYST. Har du ikke lyst til å leke, og barna ser det er rent pliktløp, kan du nemlig like gjerne la være. Det er det en annen psykolog som har sagt. Frem til da gjør jeg alle andre plikter en forelder har: Lager middag, smører matpakker, pusser tenner, går over lekser, følger på fotballtrening. Og selvsagt: Blåser på sår, koser med dem, leser godnatthistorier, hører på små og store hendelser fra barnehage og skole. Samvittigheten min er helt ren. Å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke sitter på gulvet og bygger lego, er like dumt som at femåringen skal komme og si: Åh, jeg har så dårlig samvittighet! Jeg skulle ha sett på Dagsnytt sammen med mamma i går!
