Noen ganger skjærer alt seg. Særlig når forventningene er høye. Som når jeg bestemmer meg for å være verdens beste mor, som skal stelle i stand noe skikkelig hyggelig for meg selv og ungene. Det går sjelden så galt som da.
Tekst: “Antisupermamma” Kristine Storli Henningsen
Eldstemann hadde mast lenge om å få se “Peter Pan” på teater. Det er sjelden han maser om noe som helst, og jeg forsto at dette var viktig for ham. Problemet var at mannen min og jeg ikke fant noen ledige kvelder der vi kunne gå begge to. Dermed endte jeg opp med å ta med alle tre alene.
Jeg forsto det allerede da jeg hentet treåringen og femåringen i barnehagen. De rullet rundt på gulvet som to ulydige valper og nektet å kle på seg. Slitne og oppskrudd på en gang. Pulsen begynte å stige, men fremdeles var jeg rolig og behersket.
Da eldstemann kom inn døren hjemme ville han plutselig spille på paden sin i stedet for å gå på teater. Pulsen min begynte å gå raskere. Med behersket stemme sa jeg at jeg hadde kjøpt teaterbilletter for 600 kroner, at det var ham hadde mast i en uke, og at nå skulle vi gå, så sant ingen hadde 42 i feber.
Wrestling i køen
Den første tabben var at vi kom altfor tidlig. Vi hadde fått beskjed om å komme tre kvarter før (av en dame som helt tydelig ikke hadde små barn). Barna hoppet og rullet over hverandre i køen, og lignet tre wrestlingbrytere. Jeg kjente de voksnes skarpe blikk på meg, hørte vesker som falt ned, så kaffekopper som nesten gikk ut av hånden på folk.
Så begynte maset. Nå fikk nemlig barna øye på kakebordet, som var langt som et vondt år. Der var det alskens fristelser for tre søtmomser: Vafler, sjokoladekake, muffins, boller.
Hvorfor i pokker setter de aldri frem noe sunt? Det har de i det minste ikke lyst på!
Nitti yogastillinger
Etter en lang, trestemt preken om at de var døden nær av sult, selv om de nettopp hadde spist middag, kom vi endelig inn i teatersalen.
De to eldste satt som tente lys under hele forestillingen. Det var verre med minstemann. Han gikk inn i nitti forskjellige yogastillinger i løpet av stykket, mens han etterlignet alt skuespillerne sa. I to timer. Høyt. Eller: Han fløy som en strikk ut og inn av salen, så han nesten raste ned skuespillerne som ventet på å komme inn.
Har du forresten hørt hvordan en treåring kan brøle “nei” når du nekter ham noe? Det blir enda høyere i en stille teatersal. Med akustikk. Det nyttet ikke å forsøke å stoppe ham heller. Jeg måtte ty til trikset som fungerer omtrent like godt som å tisse i buksa når man er kald: Mate ungen med sjokolade. Det gikk fint så lenge det var sjokolade i boksen (delt opp i 500 mikroskopiske biter av en føre var-mamma). Men etterpå ble han selvsagt enda mer hyper.
Min sønn kan skryte av å ha vært den eneste som har sett hele “Peter Pan” opp-ned. Og panorert.
Når alt rakner …
Etter forestillingen bestemte mellomste-mann seg for at han var sint. Helt uten grunn. Med armene i kors marsjerte han ut i bilen. I mørket. På glattisen. Minstemann hylte at han måtte på do. Og eldstemann var lei seg fordi han hadde glemt juice-boksen sin inni salen. Nå var den borte – for a-a-a-alltid.
Nå hadde pulsen steget mot topp-punktet. Jeg hørte hvordan stemmen min hevet seg og begynte å få en skingrende undertone. Folk begynte å snu seg. Hadde jeg ikke kontroll på barna mine?
Jeg kjente tårene sprenge på. For det hadde jeg jo ikke. Og ikke kunne jeg brøle ut, slik jeg gjorde hjemme (det fungerer sjelden, men det letter på trykket).
… og ender med samgråting
Når vi endelig var ute i bilen, jeg hadde spent fast alle i setene, og pustet lettet ut fordi vi endelig kunne dra hjem, begynte minstemann å gråte. Han hadde glemt teater-programmet sitt inni salen. Da begynte de to andre å gråte også. For dette var de i det minste enige om, at “teater-avisen” var det morsomste de noen gang kom til å lese.
Grrrreit!
Jeg låste døren, marsjerte inn på teateret igjen og røsket til meg tre stykk program (jeg håper jeg ikke tok det ut av hendene til noen, i så fall beklager jeg, var ikke helt tilregnelig på dette punktet). Så gikk jeg ut i bilen igjen. Mellomstemann, som fremdeles var sint for noe jeg ikke forsto (og han ikke gadd å forklare), rullet sammen teater-programmet og slo det i hodet på eldstemann. Som begynte å gråte.
Da tippet det over for mor.
Jeg ringer politiet!
– Vet dere hva, ropte jeg med gråten i halsen. – Når vi kommer hjem ringer jeg politiet. Så rapporterer vi inn dette teater-besøket inn!
Helt stille i baksetet. Så sa minstemann:
– Men du har jo sagt at små barn ikke kan komme i fengsel?
– Det er helt riktig, svarte jeg. – Men dere kan få prikk på rullebladet.
Det ble helt stille igjen. I bakspeilet så jeg de grublende fjesene deres. Og det ante meg at jeg ikke ville få en nominasjon til “årets mest pedagogiske mamma”- prisen.
Endelig hjemme
Vi kom hjem til slutt. Min mann var hjemme fra jobb. Og jeg var fremdeles varm i toppen.
– Så sent dere er hjemme, sa han. – Stykket varte kanskje lengre enn du trodde?
– Stykket var langt som et år, hveste jeg. – Nå, gi meg bikkja. Jeg trenger frisk luft.
Min mann kledde av barna og spurte om hvordan de hadde hatt det. Rett før døren smalt igjen bak meg og bikkja, hørte jeg mellomstemann si med forsiktig stemme:
– Pappa, hva betyr det å få prikk på rullebladet?
Les flere blogginnlegg fra Antisupermamma her: https://www.antisupermamma.no/
