Da er vi i juni-måned og regnbueflagg er ekstra synlig. Det gjør meg både glad, spent og trist – og så vet jeg at det er ganske mange mennesker der ute som både blir provosert eller lettere frustrert og irritabel.
Tekst: Charlotte Jonstang Hagen
Hvorfor er selvsagt spørsmålet jeg ønsker å stille dere. Samtidig vet jeg av erfaring at det er virkelig noen der ute som setter seg på bakbeina uten et fnugg av «relevant» argumentasjon. Jeg synes kanskje det er minst like vanskelig å forstå dere som dere synes det er vanskelig å forstå oss. Du trenger derimot ikke forstå «oss» for å respektere og akseptere oss.
Pride i år oppleves både skumlere, viktigere, sterkere og mer emosjonelt. Frykt er en følelse jeg ikke unner noen – og særlig ikke på bakgrunn av hvem du elsker. Og frykt sprer seg – både internt og eksternt. Når jeg skriver at Pride er både skumlere og viktigere enn på lenge, er det på bakgrunn av blant annet pågripelse i Bergen hvor trussel om vold på et barnearrangement som ble avlyst. Jeg har lest i kommentarfelt på Facebook der foreldre skriver at 10-åringen ikke tør å gå i tog lenger fordi han er redd for å bli skutt. Jeg må innrømme at tårene triller mens jeg skriver dette. Det er så overveldende trist, og jeg tror faktisk ikke jeg helt klarer å romme den følelsen. Det er så absurd at vi i 2023 (møkkalei av å påpeke årstall), men i visse tilfeller skulle en faktisk tro at vi var tilbake på 70-tallet. Ikke politisk i så stor grad med tanke på rettigheter vel og merke, men holdninger fylt med fordommer, fobier, hat og uvitenhet som blir omgjort til handlinger. Samtidig er det faktisk kun fire år siden transseksualisme ikke lenger ble registrert som en psykisk lidelse i Verdens helseorganisasjons diagnosesystem. I og med at jeg ble født skeiv, så det betyr i praksis at jeg ble født med en psykisk lidelse da homofili ble regnet som en diagnose på 80- tallet.
“-Økt homofobi, hat og uvitenhet. Oslo-skytingen har tatt oss flere tiår tilbake.”
Ulike meninger er helt forståelig og gjeldene under veldig mange temaer- men å omgjøre disse til handlinger, det er noe helt annet- og uforståelig når det er barn involvert. Skytingen i Oslo i fjor har dessverre tent en «gnist» hos homofober og motstandere av «oss» og hva vi «vi står for» – direkte oversatt: hvem vi elsker, at vi vil være tro mot vår identitet og føle oss vel i våre egen kropp. Både fysisk og psykisk. Så du der ute – med hva jeg vil definere som et urettmessig sinne – eller intoleranse: tør du å sette deg inn i vår situasjon noen minutter? Gi det en sjans, så kommer vi kanskje en vei! Vel, hva hvis noen kastet egg på deg fordi du elsker kona di eller mannen din – eller dersom noen ser dere leie hender ropte stygge ting etter dere- eller i verste fall, slo dere ned? Eller at barnet ditt føler deg så ukomfortabel i sin egen kropp og blir deprimert eller suicidal.
Etter at sexolog Esben Esther Pirelli Benestad mistet retten til å være lege står flere hundre pasienter uten tilbud om legehjelp blant annet fordi mange leger kvier seg for å gi behandling til personer med kjønnsinkongruens og ventelisten på Riksen er for lang. Så la oss si at din datter var en av hen sin pasienter, dere er i ferd med å gå tom for medisiner – hva gjør dere da? Ville du akseptert stygge kommentarer, ytringer, og handlinger mens du ser datteren din går igjennom en depresjon fordi hun har mistet retten og ressursene til å være den hun er? Det tviler jeg sterkt på! Neste gang du har en mening eller kommentar som er usaklig, og potensielt sårende: gjør samfunnet en tjeneste og hold den for deg selv.
I fjor tok både jeg og venner ned regnbueflagget. Jeg hadde i tillegg øyeblikk hvor jeg latet som jeg var hetero. Du tenker kanskje at det ikke er så nøye – men det å både være i frykt for å være den en er, sammen med det å lyve for seg selv, så vel som omverden – det er ingen god følelse. Særlig når det omhandler kjærlighet – både til seg selv og andre. Som for meg er veldig vakkert! Hvorfor skal jeg gjemme meg eller lyve om noe som er vakkert kun fordi det finnes i overkant mange tullinger der ute. Vet at tullinger er usaklig og jeg burde finne et bedre ord, men jeg synes det er såpass tullete at folk lar seg provosere over noe så fint som kjærlighet – og dermed ble det på en eller annen måte passende.
I år derimot har jeg pyntet blomsterkassene i hagen med regnbueflagg. Ikke fordi jeg trenger at folk skal vite «der bor det en lesbisk kvinne» eller «der er den lille regnbuefamilien på vei til barnehagen» – men fordi jeg vil vise at jeg ikke er redd lenger. I tillegg tviler jeg på at alle som går forbi eller bor i nabolaget vet jeg er lesbisk, med mindre de snoker for å sjekke om daten fra Oslo har kommet – fordi det er jo noen av dem; de som legger seg oppi ting de ikke har noe med. Ja, dette er en metafor for å understreke et poeng.
I tillegg kan flaggene symbolisere at jeg er en støttespiller – fordi heldigvis er det mange av dere! Dere som flagger, dere som går i tog, dere som sier ifra, dere som både forstår, respekterer, aksepterer og heier på «oss». Jeg takker dere!
Og til dere som rister på hodet, kommer med pekefingeren, slenger med leppa, er overivrige på tastaturet eller bruker all tid og energi på fordommer og hat; Er du sikker på at du ikke har noe bedre å gjøre? Jeg tror du ville fått det bedre med deg selv hvis du fokuserte på noe annet. På noe du faktisk har noe med – som for eksempel ditt eget liv? Tenk litt på det, kjenn etter – og gjør noen nye vurderinger av hvordan du tilbringer tiden din.
