TERMITTER: Didjeridooen er ikke lagd, den er skapt av naturen selv. I Australia er det termitter som huler ut trestokkene. Nå lager Zotora Nygaard sine egne instrumenter av norske treslag.

Et eventyrlig liv: Instrumentet fra down under

Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i januar 2013.

Noen formell utdannelse i dette faget finnes ikke. Bare syv måneder under åpen himmel blant aboriginer i Australia med fullstendig fokus på didjeridoo. Zotora er i dag Norges fremste traktør av instrumentet.

– Jeg ble fortalt et sagn. Da gudene var ferdige med å skape verden – helt komplett med planter, fjell, vann, dyr og mennesker, skulle de trekke seg tilbake til sin verden. De etterlot et instrument som en gave, og når menneskene spilte på den, ville det åpnes en portal mellom menneskenes verden og gudenes verden, sier Zotora Nygaard (52).   

– Australia er et stort land med rundt 250 innfødte språk og kulturer, så sagnet kan nok høres annerledes ut hos andre aboriginere. Men jeg synes det passer, og da lar vi det være sånn. Dessverre har disse kulturene blitt særdeles brutalt behandlet de siste 200 årene, og det er ikke mange igjen av språkene. 

MINNE: Denne hodepryden fikk han som minne fra det 10 uker lange oppholdet.

Utferdstrang

Zotora har bosatt seg på Tangen, nedenfor Åskollen der han vokste opp. Han kjøpte huset i Skomakergata i 1999 – et lite hus fra 1860. 

– Jeg synes egentlig det er litt rart at jeg bor her i Drammen igjen, sier han.

Da han var 16, var han ferdig med Åskollen, Drammen og Norge. Han dro til Tyskland for å bli bonde. Han fikk jobb på en bondegård hvor han fikk lære nok om bondeyrket til å forstå at han ikke ville bli bonde likevel. Dermed reiste han hjem igjen og tok utdannelse som anleggsgartner. Hans store kjærlighet til trær bidro til utdannelsen, for planen var å bli trekirurg. Innen han ble det, tok utferdstrangen over igjen, og han satte kursen mot den andre siden av verden: Australia.

– Jeg har alltid drømt om Australia. Helt siden jeg som liten så tv-serien om kenguruen Skippy.

Han fikk hyre på et containerskip som gikk fra Gøteborg til Australia. Overfarten tok seks og en halv uke.

– Jeg var ganske bestemt den gang på at mine reiser i verden skulle foregå til lands eller vanns. Jeg var ikke helt komfortabel med å fly, sier Zotora. – I dag flyr jeg mest.

Steinalderfolk

I Australia skaffet han seg en motorsykkel og kjørte rundt. Så mønstret han på en seilbåt som skulle til Papua Ny-Guinea. De seilte blant øyene der i tre måneder. 

– På toppen av en av øyene bodde noen innfødte som var svært primitive. De levde som i steinalderen. Noen av dem var svært aggressive, og det var ikke trygt å bevege seg ute etter mørkets frembrudd, forteller han. 

– Øya Papua Ny-Guinea er verdens nest største øy, og området jeg reiste til etter å ha vært på de litt mindre øyene rundt, kalles for The Highlands. Øya, som er en av de minst utforskede i verden, hadde på den tiden unntakstilstand, og det ble regnet som svært farlig i enkelte områder.

Han kom seg trygt tilbake til Australia igjen – bare for å dra til New Zealand og jobbe på en sauefarm. Han sparte penger til hjemreisen, for nå ville han hjem en tur. Men selvsagt ikke på ordinært vis.

– Jeg reiste via Asia og gikk om bord i den transsibirske jernbanen i Kina, og ut på jernbanestasjonen i Drammen!

Kjøpte kamel

Etter en stund med jobb på bilhavna i Drammen, fikk han en stilling som formann som anleggsgartner i Stavanger. Her fikk han lagt seg opp en del penger, slik at han kunne reise til India og kjøpe en kamel! Hvilket han gjorde. For seks og et halvt tusen fikk han en kamel med vogn.

Planen var at han skulle ri denne kamelen mot Nepal, men han ga snart opp dyret.

– En kamel hadde ikke greid de bakkene, sier han.

– Mitt råd er; Kjøp ikke en kamel dersom det ikke er absolutt nødvendig. Det er inni h…s mye jobb!

Han kom til Nepal likevel, kamelløs. Her gikk han rundt i Himalaya i tre måneder før han skaffet seg en hytte i jungelen i Thailand – en hytte som ble hans faste sted i to år. Ikke at han var bofast, men den ble basecamp. I denne perioden gikk han på diverse kurs og bodde litt i et buddhistisk kloster.

Så gikk ferden atter en gang til Australia. Denne gangen møtte han en mann i Sydney som hadde ridd på hest fra Mexico til Canada og livnært seg på å håndtere reptiler. Denne mannen planla nå samme type reise i Australia, og ville at Zotora skulle bli en av teamet. 

– Vi kom til nord i Australia, men denne mannen var selvsagt splitter pine gal, så noen reptilturné ble det ikke.

SJAMAN: For tre år siden var Zotora i Amazonas etter en invitasjon fra en sjaman. FOTO: PRIVAT

Aboriginer

Derimot kom Zotora nå i kontakt med urbefolkningen i Nord-Australia. Han fikk innføring i instrumentet didjeridoo, og i syv måneder levde han under åpen himmel, kokte maten sin på bål, og fokuserte fullstendig på blåseinstrumentet. 

Lyden kommer ved å bruke en pusteteknikk kalt sirkulærpust. Det gjør at han kan blåse inn i åpningen med munnen, samtidig som han trekker ny luft med nesa, slik blir det en kontinuerlig lyd. De ulike lydene kommer kun med bruk av pust, tunge og stemmebånd; det er ingen klaffer eller hull som i de fleste andre blåseinstrumenter. 

– For meg ble instrumentet en meditasjon, en spirituell reise, sier han.

Han forlot aboriginene og bega seg ut i verden med sin nye reisevenn. Som gatemusikant livnærte han seg lukrativt, og kunne jobbe lite, og reise mye. Slik levde han i fire år.

I 1991 kom han innom gamlelandet ganske regelmessig og begynte å holde fullmånekonserter i Emanuel Vigeland mausoleet i Oslo. Han begynte å få spillejobber og reiste med Rikskonsertene i tre år. Til slutt ble han bofast på Tangen.

Datter og hus

For ni år siden kom hans 12 år gamle datter til Norge fra Australia. Nå bor hun i Oslo og studerer på Universitetet. Datteren, pluss huset, er to vekter som holder ham igjen i Norge. Men han kjenner kriblingen nå som det er tre år siden forrige eventyr – i den dypeste jungelen i Amazonas, etter invitasjon fra en sjaman. 

Etablert i forhold til Norsk Standard kan han neppe kalles, i og med at han ikke har fast jobb, og at det han gjør er veldig fjernt fra nordmenns virke. Men Zotora har i alle fall begynt å bruke norske trær når han lager sine didjeridooer – uten forringelse i forhold til den australske originalen der termitter gnager seg gjennom stokkene. Han selger slike, og er nok landets eneste produsent av didjeridoo.

Konsertene

Fortsatt holder Zotora konserter i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo. Et mausoleum er en bygning hvor et eller flere mennesker er begravd. Til nå har han holdt et par hundre konserter der, og sier at stemningen og akustikken er helt magisk.

– Etter noen år med konserter der tok det plutselig helt av. En kveld kom det 110 tilskuere, og det ble for mye. 

Det måtte avholdes et styremøte som fastslo regler for hvor mange publikummere som kunne være der av hensyn til sikkerhet og brann. Brannvesenet ble koblet inn, og i dag kan han ha 40 publikummere i mausoleet, dersom han har to vakter. 

Neste konsert er 25. februar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.