«Dere er alvorlig syke! Ekle lesber!» Dette opplevde et par i Oslo å få slengt etter seg fra to personer med truende kroppsspråk, som i tillegg fulgte etter dem. En skulle tro de gjorde noe ekstremt provoserende for å fremkalle en slik reaksjon fra to fremmede. Eh.. de holdt hender.
Tekst: Charlotte Jonstang Hagen
Jo, og så var det to kvinner som fikk hatbrev i posten. Vet dere hvorfor? De hadde barn sammen. Til dere som kanskje begynner å bli litt lei av meg med mitt «skeive innhold»- gjør meg gjerne en liten tjeneste: plis les videre, jeg vil så gjerne at vi i det minste kan møtes på midten. Forminske det gapet litt om litt. På den måten trenger vi hverandre. Og når håndholding og foreldreskap oppleves som såpass provoserende, er det på tide at vi strekker ut en hånd. I flere retninger.
“Pride er kvalmt”
Amnesty skriver: “Både transpersoner og Pride omtales stadig mer kritisk på både Twitter og Facebook, mens andelen meldinger som inneholder støtte og positive ytringer om Pride synker». Du skal nemlig ikke lengre enn til en bruktbutikk ved Tønsberg Torv der det står «Pride er kvalmt» på vinduet. Der mistet du jaggu en kunde. Mye mulig jeg ikke hadde vært velkommen inn heller, men…
For en liten stund tilbake hadde jeg besøk av Amalie Mogstad, en veldig hyggelig journalist fra Tønsbergs Blad. Vi snakket om alt «skeivt» i timevis – fra artige hendelser til mer vonde og frustrerende perioder, hva Pride betyr for meg, datteren min, bokprosjektet og min «komme ut»- historie.
Hun ble rørt da min historie er fin og varm – og det finnes dessverre alt for mange triste reaksjoner hvor resultatet er at skeive blir utestengt fra familiene sine. Og til dere som mener alle barn må ha en mor og en far: Les noen studier eller undersøkelser, og du vil faktisk oppdage at statistikken er på vår side av ulike grunner.
Vi satt der litt målløse og triste over at mennesker og særlig familie kan ha så kraftige reaksjoner over kjærlighet mellom samme kjønn – at konsekvensen er utfrysning fra sin egen familie. Hva skjer med verden, og hva kan vi gjøre for å endre den? Vel, det hele endte med at hun ville lage en reportasje og ikke et lite intervju.
Kjære streite venner
Det betyr enormt mye for meg, mine skeive venner og selvsagt det skeive miljøet. At hun anerkjenner hvor viktig det er, og at hun viser sin støtte ved å gjøre noe med det. Den reportasjen hadde det heller ikke blitt noe av dersom ikke venninnen min hadde postet et FB-innlegg i juni som startet med: «Kjære streite venner. Vi trenger dere». Der skrev hun hva veldig mange av oss skeive har tenkt – men kanskje ikke helt våget å uttrykke.
Jeg vet at min familie er stolte og støttende med heiarop ved alt jeg gjør. Derfor er det vanskelig å be om mer. I innlegget skrev hun blant annet: «Jeg VET at mange av dere, mine streite venner, støtter oss. Men jeg trenger faktisk enda mer fra dere (…) Jeg trenger at dere viser oss at dere er trygge havner. Jeg trenger å vite at dersom skeive blir utsatt for hets på bussen dere sitter på, at de kan stole på at dere står opp for dem og tar til motmæle. I det minste at det synes på regnbuearmbåndet at de kan sette seg trygt hos dere».
Et virus med hat
Storparten av det hun skriver bunner i hvordan klimaet har endret seg drastisk på så kort tid. Det er dessverre etterdønninger fra 25. juni som har forsterket seg og spredd et virus med hat, uvitenhet og homofobi. Venninnen min hadde kun sett to regnbueflagg fra privatboliger i juni – og det er ikke mange – med mine to ble det fire. Her i sentrum så jeg heldigvis mange flere, så tusen takk til dere! Det er selvsagt stedsavhengig hvor «synlig» vi så vel som støttespillerne av Pride er. I Oslo var for eksempel det flust av flagg!
Etter 25. juni har flere følt at det å være synlig med regnbueflagg er å sette en blink på hjemmet – og med små barn i hus har frykten ført til at folk ikke har tatt sjansen.
Jeg tror ikke det finnes mange homofober her i området, men som vi nå har erfart, skal det ikke mer enn ett menneske til for at konsekvensene kan bli katastrofale. Jeg forstår frykten, og jeg kjente på frykten i fjor. Den frykten sprer seg som et uvelkomment virus.
Dersom heiagjengen «vår» synliggjorde seg i solidaritet med eksempelvis flagg i juni, kan vi forsøke å stoppe frykten fra å spre seg videre. Sammen med dere er vi jo tross alt majoriteten og med deres støtte og kjærlighet tror jeg vi kan hjelpe mange skeive «ut av frykten».
Jo, det finnes dumme spørsmål
«Det finnes ingen dumme spørsmål» er noe alle forelesere sier i starten av semesteret, og det er jeg ganske så uenig i. Da lo journalisten godt.
Fordi det finnes en rekke dumme spørsmål som nærmest er gjengangere til skeive. Slutt å invitere dere på trekant, slutt å spørre om sex og klassikeren: «Hvem er mannen?»
Ved en artig tilfeldighet fikk jeg tilsendt en slik dialog og partneren min svarte «Ingen er mannen – de er kvinner begge to». Da fikk hun oppfølgingsspørsmålet: «Ja, men hvordan funker det? Bytter de på å være mann?» «Nei, de bytter ikke på å være mann – de er kvinner begge to. Hele tiden».
Hun ble veldig overrasket over at disse heteronormative spørsmålene fortsatt blir stilt. De må viskes ut når det kommer til oss i «LHBTQ- familien». Dersom du klarer det, tror jeg mange av oss vil være åpne for spørsmål, at en på denne måten kan komme nærmere hverandre og derfor møte personer med respekt. Det finnes vel ikke stort mye bedre enn å møte mennesker med respekt, forståelse og varme?
Møte på feil person
Videre i innlegget skriver venninnen min: «Vi merker ikke mye til hets i vår hverdag, utenfor internett… Likevel er det vanskelig å komme ut av skapet for 37.482. gang. Hvor det da virker tryggere å la folk tro vi er venninner. Orker jeg virkelig å komme ut til takstmannen når han tror at vi er søstre? Nei, kanskje det er akkurat denne personen som skal gjøre livet vårt utrygt».
Det har jeg jo selv kjent på og kan godt forstå tankeprosessen. Vi er alltid i variert grad i fare for å møte på «feil person» når vi deler legningen vår – derfor er det en blanding av trist og tidvis lurt å ta en vurdering om en vil «komme ut av skapet». Jeg må legge til at jeg synes det er litt… snevert, eller rart at takstmannen ser to kvinner med to barn og antar at de er søstre. Jeg ble selv ofte tatt for å være søster og ikke medmor i barseltiden – etter en stund var jeg rimelig lei av å «komme ut» som mamma, og ikke tanta. Og helt ærlig, jeg var rett og slett litt skuffa over hvor mange det var som ikke tok koblingen.
Ut av skapet mange ganger
I boken «Skeiv – 356 dager i året», som jeg sammen med mine flotte bidragsytere skriver, heter et kapittel: «Ut av skapet- umulig å holde telling». Her er det alt fra artige, merkelige, vonde og rare opplevelser og følelser rundt nettopp dette. Venninnen min og jeg har snakket om at vi nok er for dårlige på å dele med våre streite venner og familie om disse tingene og at det da naturligvis vanskelig å forstå hvordan det føles for oss.
I en samtale for en stund tilbake fikk jeg spørsmålet «komme ut på hvilken måte?», da denne personen tenkte at vi hadde kun en «ut av skapet»-historie, altså første gang vi deler det med nære og kjære. Men som dere forstår, så er det mer «komplisert» og «omfattende» enn det.
For streite personer er det noe en aldri trenger å tenke på, og hver gang vi velger, eller rettere sagt ikke føler oss trygge nok til å dele sannheten, skrur vi av eller skjuler en del av identiteten vår.
Det høres nok ikke ut som en «big deal», men selvfølelsen ved å ikke tørre å «stå frem» knuser hjertet mitt bittelitt, og det er en av mange grunner til jeg nå er mer synlig og høylytt enn noen gang.
Både for meg selv, og andre. Skeive og streite. Sammen er jeg overbevist om at vi kan gjøre verden litt tryggere for hverandre.
