Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i september 2010.
Det er nok mer krevende enn vanlig med hele familien på interrail når eldste sønnen har Downs syndrom og autisme. Men for familien Grimstad fra Krokstadelva ble sommerens tur til ni land en uforglemmelig og positiv opplevelse.
Mellom landene tok de tog, og de bodde på billige hosteller eller campingplasser. Dette er jo ikke så spesielt i seg selv, men kanskje litt mer krevende enn vanlig når eldste sønn heter Benjamin og har Downs syndrom samt autisme.
– Sølvi og jeg var på interrail i 1990, før vi fikk barn. Da bestemte Sølvi at det skulle vi gjenta når vi fikk barn, og det gjorde vi altså – 20 år etter, sier Trond Grimstad (49).
Barna er Benjamin på 17, Jonatan på 14 og Elias på 11.
– Vi tenkte at dette var rett tidspunkt. Guttene er alle store nok, og Jonatan er i den alderen hvor vi regner med at han vil planlegge sine egne ferier snart.
Rystende
I februar i år kjøpte de billettene, og de startet planlegging noen uker før avreise.
De satte seg på toget 28. juni med kurs for den store verden, og var klare for mange gode opplevelser. Det ble det også, og også noen tankevekkende.
– Vi veide for og i mot, men bestemt oss for å dra innom Auschwitz. Vi snakket med guttene på forhånd for å forberede dem, men ingen kan være helt forberedt på den opplevelsen, sier Trond, som selv ble fysisk syk av å være der.
– Jeg husker vi kom tilbake til campingplassen, og der leste jeg et ukeblad om en amerikansk kvinne som benektet holocaust og oppdro de fire barna sine til nazister. Det var helt uvirkelig, sier han.
Amfibiebuss
De besøkte flere av landene i øst, og hadde fine opplevelser. I Praha trivdes de veldig godt, særlig da bussjåføren Trond fant en spesiell buss der.
– De har en amfibiebuss i fast rute! Det måtte vi prøve, selv om billettene var dyre.
Bussen kjørte en sightseeingrunde rundt i byen, før den kjørte ned en rampe og la i vei over elven Moldau.
– Det var helt rått!
Trond, som til daglig kjører rute 51 for Nettbuss, kunne sikkert tatt turen mange ganger.
Men de måtte videre.
Romersk bad i Alpene
På toget på vei mot Wien møtte de en hyggelig tysk dame som anbefalte familien å gå av på et lite sted i Østerrike som heter Villach.
– Vi tok rådet, og gikk av toget på en bitteliten og øde togstasjon. Det er sjarmen ved å reise på interrail – man har anledning til å være impulsiv, sier Trond.
I Villach, som ligger i alperegionen, fant de en varm kilde som romerne tidligere brukte som kurbad.
– Et flott sted! Om vinteren kjøres det alpint i bakken over den varme kilden, og så bader de i det varme vannet etterpå. Sikkert en behagelig opplevelse.
– Den opplevelsen hadde vi ikke fått dersom vi ikke hadde vært åpne og snakket med folk underveis, sier Trond.
Sydenliv
Fra Østerrike dro de mot Kroatia og badebyen Rijeka. Dermed fikk de litt sydenliv også, og tilbrakte dagene på stranden.
– Det var nesten for varmt. Vi bodde i telt, og inni teltet ble det så varmt, at Elias og jeg sov under åpen himmel, forteller Trond.
Da ferien gikk mot slutten, følte de at de hadde trengt en uke til.
– Det ville vært fint med noen flere dager. De tre ukene gikk veldig fort. Det var også en behagelig opplevelse å reise sammen med Benjamin og ta hensyn til hans behov.
Til tross for at det var en aktiv ferie, hele tiden på vei et sted, var de ikke slitne da de kom hjem.
– Nei, tvert i mot – vi fikk mange gleder og mye inspirasjon på turen, sier Trond.
De tre ukene gikk veldig fort. Det var også en behagelig opplevelse å reise sammen med Benjamin og ta hensyn til hans behov.
TROND GRIMSTAD
Benjamins handikap
Benjamin ble autistisk etter puberteten, og da mistet han mesteparten av språket sitt. Kommunikasjonen foregår mest med tegn, men man kan tydelig se når han har det bra og når han blir frustrert.
– Benjamin viser lite sinne. Når han mistrives i en situasjon, trekker han seg inn i seg selv, sier Trond.
– Det er viktig for ham at ting ikke går så fort. Han trenger et rolig tempo, og det må vi andre legge opp til.
Først da de kom til Berlin, skjedde noe negativt.
– Der hadde de bygget en ny sentralbanestasjon til åtte milliarder, og jeg har aldri opplevd så dårlig service!
Da de omsider fikk plass på et tog og skulle vente på det, hadde Benjamin et lite uhell.
– Han tisset på seg, og vi gikk til toalettområde der det var et handikap-do. Vakten nektet å slippe oss inn, vi måtte ha handikapbevis, sa han. Men da viste jeg frem Benjamin, og spurte om han eller jeg skulle vaske og skifte på gutten. Da slapp vi inn, forteller Trond.
Og da var Benjamin blitt så frustrert over opptrinnet at han tok av seg sekken og kastet den bortover.
– Foruten den lille episoden var turen fin. Det anbefales, og det er svært lærerikt for store og små.
Og prisen? For alle fem – og absolutt alle utgifter – kom turen på i underkant av 48.000 kroner.
