Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen januar 2013.
Frisøryrket er hardt, og gjennomsnittsalderen for å slutte i yrket er veldig lav. Men ikke på Diva salong i gågata – her er det ikke snakk om å gi seg.
– Vi har overlevd uante mengder med ammoniakk, drivstoffer og nikotin, smiler innehaver av salongen, Tove Haust Abrahamsson (77).
– Ja, for kundene satt jo og røkte foran oss før, og avtrekk var det ikke så mye av.
De andre som jobber i salongen, er Aud Lund (76), Inger Dahlsrud (67) og Kari Skjelbred (66). Felles for dem er at de utdannet seg som frisører på 50- og 60-tallet, og til sammen har de fire damene et par hundre års erfaring med saks og hårruller.
Salongen Diva, som er deres arbeidsplass, ble startet i 1936 av Tove Haust Abrahamssons tante og onkel, Oscar og Hjørdis Nilsen. Den gang hadde salongen adresse Nygata, en gate som nå er overbygd av Magasinet. Da Magasinet ble bygget i 1983, flyttet salongen over gata til Kjemprudgården. Først i fjerde etasje, nå i andre.
Gleder seg
Med så mange år i et yrke som er ansett som svært hardt, må man jo spørre om hva det er som gjør at de fortsetter langt utover pensjonsalderen.
– Det har aldri skjedd at vi har kommet på jobb uten å glede oss til det, sier Tove, og ser rundt seg på de andre tre damene for bekreftelse.
– Vi merker jo at det sliter, sier Aud.
– Men da bare bytter vi ut en skulder eller hva det måtte være! Det har aldri vært en dag uten at jeg har gledet meg til å gå på jobb.
Aud fikk tidlig eksem av alle de sterke stoffene frisører jobber med. Innimellom har hendene vært så ille at det øverste hudlaget skrellet av. Legen ville uføretrygde henne, men det kom ikke på tale.
Tove Haust Abrahamson, som eier salongen, har riktignok trappet ned en del på arbeidstiden. Hun er relativt nyoperert i skulderen.
– Det måtte til, for jeg kunne ikke lenger løfte armen og føhne et hår. Nå blir det gravis bedre, sier hun.
Fysioterapi og hvile har de ikke vært tilhengere av. Her går de på jobb til det ikke går mer.
Gjennom livet
Aud Lund, som har jobbet sammen med Tove fra starten som lærlinger, stikker innom, selv om hun ikke er på jobb.
– Dette er jo ikke bare en jobb. Vi har fulgt mange av kundene gjennom et helt liv, og vi kjenner historien deres.
Kundene er faste, og de mange av den er på samme alder som dem selv.
– Kundene våre føler nok en viss trygghet her, de vet hva de får – og det er nøyaktig det samme som de har fått i mange, mange år, sier Tove, som overtok Diva frisørsalong i 1972.
– Dermed har vi ikke akkurat spesialisert oss innen hair extension eller andre hypermoderne trender.
Derimot savner de den gamle typen leggevann, men Elnett hårspray finnes heldigvis fortsatt.
– I begynnelsen la vi håret med krøllspenner. Det var et nitid arbeid. Og vi formet bølger med hendene, og da måtte vi gjøre håndgymnastikk for å holde leddene myke, minnes Aud.
– Da tuperingen ble moderne, ble modistene i byen rasende. For nå kunne jo ikke damene bruke hatter mer! Og det var mange av dem, kanskje 30 modister på det meste. I dag er det ingen.
Modne kvinner
De fire velfriserte damene sitter på et enormt lager av historier om yrket sitt. Hårmoten og nye stiler er det lenge siden de har brydd seg om å lære mer om. Riktignok har de deltatt på kurs, men de siste gangene har gjort det klart at damene fortsetter med det de kan best: Frisere fine fasonger.
– De unge jentene og damene i dag har jo ikke fasong på håret, sier Inger Dahlsrud.
– Håret henger bare rett ned og da er det jo ikke behov for frisør.
Kundene som bruker Diva har gjerne et ukentlig behov for frisering. De går dit og får håret vasket og lagt, og en klipp og permanent når det kreves.
– Men de er veldig bevisste på hva de skal ha, sier Tove.
– Flere av dem sier at de ikke vil ha en gammel-dame-frisyre. Det er gjerne de eldste som sier det.
–Kundene våre er veldig stabile og mye mer lojale enn de yngre. De kommer jo hver uke, og det tror jeg ikke skjer i salonger som sikter seg inn på yngre kunder, sier Aud.
Til slutt
Uansett hvor sterk viljen og arbeidsmoralen er, må damene på Diva legge ned saks og hårruller en dag. Det finnes foreløpig ingen planer om det, og siden Tove Haust Abrahamsson ikke har noen arvinger til å overta, regner hun med at salongen blir solgt.
– Men ikke ennå, sier hun.
– Foreløpig er det morsomt å gå på jobb. Vi tar en dag av gangen.
