Emil og jeg kjørte opp mot Høgevarde fra Flåsiden i dag tidlig. Målet var å gå til Ranten som er nabotoppen til Høgevarde.
Tekst og foto: Monica Østenengen
Vi gikk en vakker sti som var merket med turistforeningen røde T. Solen varmet godt til å begynne med. Etter en times vandring og stigning kom vi opp på snaufjellet. Vakkert, vilt og fredfullt, alt vi hørte var fuglekvitter og sildring av fjellbekker.
Nå lå Ranten foran oss, vi krysset en elv og fulgte en sti som tok oss rundt fjellet og til stien opp. Vi valgte å beundre fjellet nedenfra og bestemte oss i stedet for å gå opp til Høgevarde og den åpne hytta der.
Da vi gikk på stien kom det et eldre ektepar oss i mot.
-Neimen er det ikke deg fra Finnemarkas Venner, da, sa mannen.
-Jeg følger med på turene dine!
Noe så hyggelig altså, her går vi i to timer uten å se en sjel også møter vi noen fra Finnemarkas Venner!
Nå var det å komme seg opp bratta til Høgevarde. Jeg begynte å bli tom, så tanker om nystekte vafler og kakao var en motivator. På toppen måtte vi gå over en snøfonn. Emil elsker snø, så litt snøballkasting var det tid til.
Endelig var vi fremme på hytta på Høgevarde, og her fikk vi oss en hvil og deilige vafler og kakao. Men vi kunne jo ikke dra hjem uten å gå opp til varden. Jeg gikk med tunge skritt opp bratt terreng, mens Emil løp på lette poter. Plutselig hørte jeg lyder rett under meg, og der gikk det en reinsdyrflokk på sikkert 50 dyr. Det var så gøy å se, og Emil ble helt på styr.
Vi kom oss opp på toppen, skrev i turboka og beundret utsikten. Herfra kan man se tydelig helt til Rjukan og Gaustatoppen. Nå var det bare nedover hele veien til bilen.
Emil pleier å takke for turen på en skjønn måte, han hopper opp for å gi meg en nuss, dette har jeg opplevd på flere turer når vi er på returen, nudlingen min.
Takk for at dere leser om turen min og god helg!