Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i april 2014.
Alma Orusevic ble skadet i en ulykke på jobben, og sengeliggende i et halvt år. Så kom datteren med tegnesaker til henne for at tiden skulle gå fortere.
Hun er fra Bosnia, og kom til Norge i 2001. Hjemlandet forlot hun i grunnen da krigen brøt ut i 1992, da hun og familien dro til Kroatia. I begynnelsen av 1993 reiste de hjem igjen. Krigen fortsatte, og Alma og familien klarte å flykte i slutten av 93. De kom seg til Tyskland, hvor de bodde til 1997.
–Livet mitt endret seg 360 grader flere ganger under denne tiden, sier Alma.
Det var fred i Bosnia da hun flyttet hjem igjen, og hun ble der til hun møtte mannen sin, som var på ferie i hjemlandet. Han hadde flyttet til Norge under krigen, og bosatt seg i Drammen.
–Det var ikke så voldsom stor overgang, siden jeg nå kunne tysk og var blitt vant med klimaet, sier Alma. Hun sitter på en gymball mens vi snakker, for det er den eneste måten hun kan sitte på mer enn 10 minutter.
Ulykken
I 2003 begynte hun å jobbe på Cubus på Gulskogen senter, en jobb hun stortrives i. En dag i 2011 skulle hun opp på en gardintrapp og fikse noe på en utstilling. Trappa vaklet, og Alma gjorde noe skarpe bevegelser med kroppen. Litt vondt gjorde det, men hun gikk på jobb de første dagene etter ulykken. Så låste alt seg, og hun kom seg ikke ut av sengen.
–Det var en skikkelig prolaps, og det førte til at jeg ble sengeliggende i seks måneder med store smerter, forteller Alma.
–Tiden gikk så sakte. Det er ingenting å finne på når man bare ligger der.
Alma og mannen har to barn, en datter som nå er 12, og sønnen er fire. Han var bare to år da mamma ble syk.
–Det var så trist at jeg ikke kunne løfte han mer, man føler seg hjelpeløs når man ikke kan hjelpe barnet sitt med de enkleste ting, sier hun.
Tegnesaker
Etter noen uker i sengen kom datteren inn til henne med tegnesaker. Hun hadde sett noen gamle tegninger som Alma hadde tegnet for mange år siden.
–Så begynte jeg da. Det var ikke enkelt. Men tiden gikk fortere, og bildene ble ganske fine. Etter noen uker klarte jeg å komme litt opp på kne, og det gjorde det lettere. Så det gikk mange uker med meg tegnende liggende eller på kne, sier Alma.
–Det var positivt at tiden gikk fortere, men jeg oppdaget også at jeg virkelig følte glede ved å tegne og male igjen.
Hun fikk smått om senn litt bevegelse i kroppen igjen. Ved hjelp av mye fysioterapi – som mannen måtte bære henne til – klarte hun å gå litt, og sitte i korte perioder. Den nye bevegelsesfriheten førte henne til Kreaktiv og malekurs. Hun er også medlem i Drammen Maleklubb, og har deltatt på en utstilling under elvefestivalen, og bilder malt av Alma er å finne på en internasjonal facebookside.
Smertestillende
–Da vi stilte ut under elvefestivalen, måtte jeg hive innpå med smertestillende. Etterpå ble jeg sengeliggende i flere dager. Men det var verdt det, sier Alma.
Også når hun skal delta på ting med ungene på skolen eller i barnehagen, tærer det fryktelig på kreftene. Hun må motvillig spise smertestillende før hun klarer å gå noen steder.
Alma mottar arbeidsavklaringspenger, og kjemper seg tilbake til jobb. Hun klarer nå et par timer om gangen, men første gangen hun skulle jobbe etter ulykken, holdt hun ut bare et kvarter.
–Jeg setter meg store mål! Jeg skal bli frisk igjen, og jeg har problemer med å godta at jeg ikke er det. Nå venter jeg på innkalling til Kysthospitalet, og er veldig spent på om de kan gjøre noe for meg. Uten malingen og fysioterapi hadde jeg nok vært sengeliggende ennå, så det går fremover, sier hun.
–Jeg har også store drømmer om kunsten, for læreren jeg hadde på malekurset sier jeg har talent. Jeg vil lære mer og utvikle meg som kunstner. Her hadde jeg ikke vært uten min datter og tegnesakene hun ga meg.
