Skal vi gjennomføre det grønne skiftet må vi ha på plass rammevilkår som gjør det mulig å bruke mindre fossil energi og samtidig bygge ny industri. Norge har vedtatt svært ambisiøse målsetninger for utslippsreduksjoner, og har som mål å redusere norske klimagassutslipp med mer enn 50 prosent innen 2030.
Det kan oppnås ved å gjennomføre en omfattende elektrifisering av fossil energibruk, men i dag er de politiske rammevilkårene det største hinderet for ny fornybar produksjon. Finner vi ikke raskt gode løsninger risikerer vi å måtte ofre velferd, natur og klima.
Om vi ikke bygger ut mer fornybar energi vil vi om få år mangle kraft
I årene som kommer forventes det at det norske kraftkonsumet vil øke kraftig. Samtidig forventes det ikke at det vil komme noe særlig ny kraftproduksjon. Allerede om fire år kan være i en situasjon hvor vi bruker mer strøm enn vi produserer i Norge.
– Forutsetter vi at norske CO2-utslipp skal halveres, samtidig som vi tilrettelegger for ny grønn industri, vil det etter våre analyser kunne medføre en økning i norsk forbruk på opptil 70 TWh, som er om lag 50 prosent av dagens forbruk på 135 TWh. Selv om det er mye å hente på energieffektivisering, vil vi ikke komme i mål uten å bygge ut ny kraftproduksjon. Vi må derfor finne løsninger som er akseptable med tanke på natur og miljø og befolkning, sier direktør i PwC, Øystein Fossen Thorud.
Dette er beregninger som kommer frem i en ny rapport laget av PwC. Den er sammen med Thorud, skrevet av partner i PwC, André Kopperud Gill og partner i PwC, Stian Gårdsvoll.
Industrien er avhengig av konkurransedyktige kraftpriser
Rapporten peker på at det ikke vil være mulig å drive virksomhet dersom den totale kostnaden ved innsatsfaktorene i produksjonen overgår verdien av produktene som produseres. Norsk kraftforedlende industri vil også i fremtiden være i direkte konkurranse med virksomheter som er lokalisert der hvor kraften er rimeligst.
– Dersom vi ønsker å legge til rette for videreutvikling av denne delen av industrien, må den også fremover ha tilgang til kraft som er konkurransedyktig mot utlandet. Alternativet til det er ikke kraftunderskudd, men risiko for nedleggelse av industrien vi har og manglende etablering av ny industri, sier partner i PwC, André Kopperud Gill.
Økonomien er god i mange fornybarprosjekter
Læringseffekter og stordriftsfordeler har ført til bedret økonomi i fornybarprosjekter. Dette gjelder særlig solkraft, landbasert vind og enkelte offshore vindprosjekter, og kostnadsnivået forventes å falle ytterligere fremover. For mange fornybarprosjekter er det ikke lenger økonomi som begrenser utbygging. Det er likevel stor forskjell mellom ulike teknologier.
– Kostnaden for offshore vind er for eksempel langt høyere enn landbasert vind og bakkemontert sol. Denne forskjellen forventes å forbli stor også fremover. Ifølge NVE sine kostnadsfremskrivelser er den forventede kostnaden ved å bygge flytende vindkraft i 2030 tre ganger så høy som kostnaden ved å skaffe tilsvarende mengde landbasert vind, og rundt 2,5 ganger så høy som for bakkemontert sol, sier Gårdsvoll.
Betydelig eksportpotensiale i nye grønne næringer om vi lykkes
Utviklingen av ny og rimelig fornybar energi er i ferd med å drive ny industriutvikling i land som evner å legge til rette for det. Eksempelvis har Sverige med utgangspunkt i en massiv satsing på landbasert vind, blitt et europeisk foregangsland i Norden innen grønn industriproduksjon. NHO har i sin rapport «Norske muligheter i grønne elektriske verdikjeder» identifisert seks hovedområder hvor Norge har et samlet eksportpotensiale på mer enn 32 mrd. EUR/år i 2030 og 76 mrd. EUR/år i 2050.
– Til sammenligning var norsk sjømateksport på 12 mrd EUR i 2021. De seks hovedområdene består av hydrogen, verdikjeden for batterier, energisystemer, leverandørkjeden for havvind, globale fornybaraktører og maritime næringer, sier Thorud.
Det skjer ikke mer enn myndighetene legger til rette for
Rapporten peker på at om Norge skal skal gjennomføre det grønne skiftet må rammevilkårene som gjør det mulig å bruke mindre fossil energi og bygge ny industri på plass. Da trengs det mer fornybar energi så raskt som mulig. I dag gjør de politiske rammevilkårene det umulig å sette fart på det grønne skiftet:
- Vi vil ikke ha vindkraft i norsk natur (med mindre man lokalt går inn for utbygging)
- Vi vil ikke subsidiere utbygging av havbasert vind i stor skala og forventer ikke at havbasert vind vil bli kommersielt lønnsom i Norge i nær fremtid
- Vi er ikke villige til å knytte offshore vind opp mot kontinentet (hybridkabler), slik at lønnsomheten blir god nok
- Med det siste statsbudsjettet foreslås det å innføre en beskatning på norsk vannkraft på som er så høy at lønnsomheten i mange planlagte investeringer blir tvilsom
- Investeringsevnen i kraftselskapene er begrenset etter at de har betalt sine skatter og utbytter til offentlige eiere og de har begrenset kapital til å gjøre større investeringer
- Eierskapet til den største delen av norsk kraftproduksjon (stor vannkraft) er forbeholdt offentlige eiere og det er dermed krevende å hente inn rimelig vekstkapital fra private investorer
– Næringsaktørene i bransjen og privat kapital står klare til å bygge ut mer kraft, så lenge de får de rette rammebetingelsene fra myndighetene. Det finnes lønnsomme prosjekter som kan bygges ut uten subsidier, innen kort tid og som vil gi mye ny kraft. Det finnes også flere initiativer hvor inngrepet i uberørt natur er minimalt, som for eksempel i vindkraftprosjekter i allerede utbygde industriområder, påpeker Gill.
Vil kreve stort politisk mot
Rapporten peker på at det er behov for å tenke bredt rundt produksjonsteknologi; solkraft på tak gir lite naturinngrep, oppgraderinger av vannkraft og utvekslingskapasitet gjennom kabler kan bedre forsyningssikkerhet, havbasert vind kan gi nye eksportmuligheter og landbasert vind kan raskt gi store volumer med konkurransedyktig ny kraft til landbasert industri.
– Det vil kreve stort politisk mot for å gjennomføre en satsning på ny kraftproduksjon, men vi er avhengige av at utbyggingen starter nå. Alternativt kan vi fortsette å dytte problemet foran oss med økt risiko for at vi må ofre både velferd, natur og klima, avslutter Gårdsvoll.
