Forskning fra REMEDY-senteret ved Diakonhjemmet sykehus gir håp om en mer forutsigbar hverdag for pasienter med kronisk betennelsessykdom.
Over 50 000 nordmenn har en kronisk betennelsessykdom i ledd, tarm eller hud, som behandles med biologisk medisin, såkalte TNF-hemmere. Etter at denne behandlingen ble tilgjengelig på 1990-tallet, har mennesker med kroniske betennelsessykdommer fått et langt bedre liv. De slipper senvirkninger av sykdommene, som ødelagte ledd eller utlagt tarm.
I dag kan to av tre behandles til nær symptomfrihet, men ikke alle får fullgod hjelp av behandlingen. For noen slutter medisinene å virke, over tid, og sykdommen blir verre. For dem som mister effekten av medisinene, kan hverdagen påvirkes betydelig.
Ny metode forebygger forverring
Marthe Kirkesæther Brun, lege og forsker, er førsteforfatter i en ny artikkel i det anerkjente fagtidsskriftet The Lancet Rheumatology. Der beskrives en metode for å forhindre at sykdommen forverres, hvis kroppen hindrer medisinen i å virke.
– Hos noen danner immunforsvaret antistoffer som binder seg til medikamentet og hindrer det i å virke, forklarer Brun.
I studien analyserte forskerne forholdet mellom dannelsen av antistoffer mot TNF-hemmeren infliximab og behandlingens effekt og bivirkninger. Dette ble undersøkt ved å studere 615 pasienter med kroniske inflammatoriske sykdommer i ledd, tarm eller hud. Målet var å vurdere hvordan antistoffene påvirket behandlingsresultatene.
De fant at antistoffer mot infliximab førte til at pasientene enten ikke fikk god nok effekt av behandlingen, eller opplevde at sykdommen ble verre i behandlingsforløpet.
– Perioder med høy sykdomsaktivitet kan gjøre vanlige gjøremål vanskelig. Ikke bare blir livet lite forutsigbart, med redusert livskvalitet, men det kan også gi uopprettelig skade på ledd eller tarm. Derfor er det viktig å finne gode løsninger for disse pasientene, forteller Brun.
Persontilpasset behandling
Ved å overvåke utviklingen av antistoffer gjennom regelmessige blodprøver, kjent som terapeutisk legemiddelmonitorering, kunne de forhindre at sykdommen ble verre. Det bidro til en mer stabil og forutsigbar hverdag for pasientene.
–Ved å ta regelmessige blodprøver hos pasientene med økt risiko, kan man oppdage antistoffene tidlig og tilpasse behandlingen deretter, forklarer Brun.
Forskerne har tidligere sett på risikofaktorer for å utvikle antistoffer mot infliximab og har identifisert flere faktorer, inkludert den genetiske varianten, vevstypeantigenet HLA-DQ2.
Prosjektlederen for studien, revmatolog og forsker Silje W. Syversen, understreker at disse forskningsresultatene kaster lys på hvor viktig det er å forstå den rollen antistoffer mot TNF-hemmere spiller i behandlingen.
NOR-DRUM
Studien er en del av de velrennomerte NOR-DRUM-studiene, som undersøkte effekten av terapeutisk legemiddelmonitorering ved å tilpasse dosen av infliximab, basert på blodnivået hos hver enkelt og eventuell forekomst av antistoffer. Artiklene ble publisert i The Journal of the American Medical Association, JAMA, i 2021.
Tverrfaglig samarbeid bærer frukter
Et unikt tverrfaglig forskningssamarbeid mellom sentrale kliniske miljøer innen gastroenterologi, dermatologi og revmatologi ved Akershus Universitetssykehus, Oslo Universitetssykehus og Diakonhjemmet sykehus, samt et laboratoriemiljø ved Radiumhospitalet, har gjennomført NOR-DRUM-studiene. Pasienter fra alle helseregionene er med i studien, og hele 21 sykehus har deltatt.
– NOR-DRUM er et veldig godt eksempel på hvordan selv et lite land som Norge kan bidra med viktig forskning, dersom vi samarbeider på tvers av fag – og klinikere og basalforskere stikker hodene sammen –, sier Syversen.
Veien videre
– Det hadde vært nyttig med tilsvarende studier, for å se på sammenhengen mellom tap av effekt og dannelse av antistoffer, rettet mot andre biologiske legemidler. Da ville vi kommet enda et skritt videre mot persontilpasset behandling, slik at flere pasienter vil kunne få en hverdag mindre preget av kronisk sykdom, understreker Brun.
At det er fremtiden, er forskerne enige om.
Lenke til publikasjon: https://www.thelancet.com/journals/lanrhe/article/PIIS2665-9913(23)00341-7/fulltext
