28. januar urframfører Elvebyen messingkvartett et gigantisk stykke musikk i Bragernes kirke, sammen med Oslo messingkvintett.
Elvebyen messingkvartett og Oslo Messingkvintett har bestilt et stort verk for messingensemble av Stig Nordhagen. Målet med verket er skape en «pilar» av musikk for besetningen, uten sidestykke i norsk og internasjonalt repertoar. Verket bygges på skikkelser og sagn fra den norrøne mytologien og består av flere satser. Arbeidstittel er «Bifrost» og har estimert durata 75 minutter. I tillegg til de to nevnte ensemblene skrives det også for tuba, og besetningen er 4 trp, 2 horn, 2trb, 1 euf og 1 tuba.
Nylig ferdigstilt
Verket er finansiert med midler fra TONO og Det norske komponistfond, og ble ferdigstilt i oktober 2022. Urframføring finner sted i Bragernes kirke 28. januar 2023.
Et verk av dette formatet setter norsk brassutøvelse på det internasjonale kartet. Både på grunn av verkets omfang og dets forankring i norrøn mytologi. Stig Nordhagen er kjent for sitt særegne tonespråk, med hint av «den norske tonaliteten» og eminente instrumentbehandling. Hans skrivekunst vil skape et verk for framtiden, ikke bare for oss, men også som et viktig verk i utdanningsøyemed for morgendagens musikere.
Om verket
Bifrost eller Bivrost er broen mellom gudenes og menneskenes verden i norrøn mytologi. Den ene enden var forankret i himmelberget, et stort fjell i utkanten av Åsgard, der Heimdall sitter og skuer ut over verden. Mens den andre enden vandrer fritt rundt i Midgard. Gudene kunne bruke Bifrost som en bro når de skulle fra Åsgard til Midgard. Men broen var magisk, så intet menneske kunne finne den andre enden og komme seg til Gudenes rike. Det er en vanlig forestilling at Bifrost er identisk med regnbuen, men noen mener at det er trolig nordlyset som er den bevrende broen på grunn av broens beskrivelse med tre farger i Snorres Edda (Den yngre Edda).
Satsinndelingen ser slik ut:
• I. Bifrost – forankret i himmelberget utenfor Åsgard. Impresjonistiske farger, mediantforbindelser, musikken åpner opp til nye utsyn, nordlys/regnbue.
• II. Åsgard – De norrøne gudenes borg som ligger midt i verden. Verdig, koralbasert, tyngde og urokkelig.
• III. Heimdall – Vokteren av Bifrost, an se 100 mil og høre gresset gro. Sover som en fugl og har tenner av gull. Minimalistisk, små lyder/pust/ventiler for å illustrere hva Heimdall kan høre. Musikken vokser gradvis fram.
• IV Heimdalls ni mødre – Gjalp, Greip, Eistla, Øyrgjava, Ulrun, Angøya, Imid, Atla, og Jarnsaksa. Urkraft og naturkrefter. Korte solosatser for ni av musikerne, i en sammenhengende helhet. Ikke alle satsene spilles på rad.
o Gjalp (solo trompet)
o Greip (solo trombone)
o Eistla (solo horn)
o Øyrgjava (solo eufonium)
o Ulrun (solo basstrombone)
o Angøya (Oslo Messingkvintett)
• V. Jotner – Tett knyttet til naturkreftene og fenomener som natt og dag, død, is, vind, ild og vann. Beskrivende musikk som skifter ofte, er overlappende, rask, langsom, flyktig, store kontraster og motsetninger.
o Imid (Elvebyen messingkvartett)
• IV. Hjalarhorn – Heimdalls horn som han bruker for å varsle om noen krysser Bifrost, det kan høres over hele verden. Store unisone klanger, sterkt, ukompenserte overtonerekker.
o Atla (solo horn)
• VI. Jotnene angriper Bifrost og Åsgård
o Jarnaksa (solo tuba)
• VII. Jotnenes hjem (Jotunheimen) –Jotunheimen ligger nær verdens ytterkant i Utgard. Her er landskapet vilt og ugjestmildt. Øde=lite bevegelse, klangflater, fragmentert og dystopisk.
• VIII. Jotnene forsøker å krysse Bifrost – Bringer inn musikk fra I, III og IV sats, satt opp mot VI. og VII. sats. Illudere kamp, raske løp, fanfarer og hjallarhorn. Ulike deler av ensemblet mot hverandre, musikere kan bevege seg til andre plasser, som eks. trompeter mot resten. Kaos! La musikken være helt fri, kanskje beskrive handling med ord slik at hver musiker velger måte å løse det på.
• IX. Seier for Heimdall – Musikken fra forrige sats blir mer og mer konkret og flere og flere av musikerne slutter med sine egne løsninger/musikalske forløp. Til slutt er alle med i en storslått versjon av musikken i sats 4. Her blir Hjallarhorns tematikk harmonisert og lagd til en avslutning på verket.
