Eva Nylehn har heklet og strikket masse fint opp gjennom årene.

Eva (95): Skåler i portvin når MIF vinner

Når en journalist spør en jubilant med en betydelig mengde år bak seg om hva som er årsaken til den høye alderen, forventer man et svar som «aldri drukket alkohol», «isbad hver morgen» eller «blodpudding og fiskerogn på menyen».

Ingenting av det stemmer med Mjøndalens jubilant denne uken; Eva Nyhlen – 95 år.

-Nei, jeg aner ikke hvorfor!

For hun drikker gjerne et rødvinsglass eller to, ser ikke ut til å være ivrig isbader, eller fornekte seg noe på noen fronter. Heller ikke en biltur i ny og ne, men da er det mest fordi bilen må få kjørt litt. Og førerkortet hennes er gyldig til juni neste år.

-Det blir ikke så mye ut å farte nå, for det er tungvint å ha med seg denne kameraten min, sier hun, og viser til rullatoren.
-Men det hender jeg må på polet, eller til Bråta for fotpleie. Ofte er det en eller annen som tilbyr seg å kjøre meg.

Eva Nylehn og mannen Øyvind Andersen.

Barna er pensjonister

Eva bor i en leilighet i etasjene over Extra i Arbeidergata i Mjøndalen. Her har hun bodd siden en kort stund før hun ble enke for 11 år siden. Før det bodde de et helt, langt liv i Krok i Mjøndalen. Hun og mannen Øyvind Andersen overtok Evas barndomshjem, og der oppdro de de to barna, Nils og Turid.

-Nå er begge barna mine pensjonister også, det er litt rart å tenke på, sier Eva. I tillegg har hun tre barnebarn og to oldebarn.

Året var 1927, og dagen var 5. september da Eva så dagens lys for første gang. At hun skulle få oppleve 95 slike dager, kan hun ikke forstå. Ingenting i genene skulle tilsi det. Foreldrene døde forholdsvis unge, moren da hun var 55 og faren 62.

Maskindass

Da Eva var 8 år, bygde faren hus. De var den eneste i gata som hadde vannklosett, og det falt ikke i god jord hos lekekameratene. «Dem har maskindass!», ropte ungene i gata, og det ble omtrent mobbing ut av denne misunnelsen.

Krigen kom etter hvert, og faren, som hadde sterke meninger og var temmelig rappkjeftet, ble arrestert to ganger av tyskerne.

-Jeg skjønner ikke hvordan moren min klarte det alene mens far var i fengsel. Jeg vet hun fikk 25 kroner av arbeidskameratene til faren min innimellom, men likevel – hun skulle betale skolepenger og skyss for de to barna sine, pluss hus og mat, forteller Eva. Faren jobbet på Eiker Papirfabrikk, og senere på Kalkfabrikken.

Latinskolen

Under krigen tok Eva utdannelsen sin. Folkeskolen var den gang syv år, og for mange var det all skolegang de fikk før de ble satt i arbeid.

-Vi var tre jenter i klassen min som gikk videre. Det var meg, datteren til legen og datteren til en gartner som tok latinskolen i Drammen etterpå. Det var det som ble gymnas etter hvert, og det tok fem år, sier hun.

Etter at artium var i boks, reiste 19 år gamle Eva til Finnmark for å være lærer. Der var hun i ett år før lengselen etter foreldrene ble for stor. Vel hjemme i Nedre Eiker fikk hun vikariat Mjøndalen skole. Det var to skoler i Mjøndalen på den tida – en der kirken ligger nå, og en på Munkhaughjørnet i Arbeidergata. Der ligger det nå et ganske nytt boligkompleks.

Eva hadde bestemt seg; hun ville bli lærer. Så fikk hun fast jobb på Telegrafen i Drammen mens hun tok fag etter fag. Det fantes ingen lånekasse for studenter den gangen. Etter ni år med koblinger på Telegrafen tok hun ett år på lærerhøgskolen på Sagene i Oslo. Endelig hadde hun papirene i orden. Til og med som spesialpedagog.

Klar i hodet og sosialt aktiv både på nett og i dagliglivet går Eva inn i sitt 96. år. FOTO: Frode Winther Nylehn-Johansen

Ble aldri hjemmeværende

Eva og Øyvind fikk datteren Turid i 1952. Hun hadde planer om å være hjemmeværende mamma, slik det var vanlig på den tiden.

-Det varte bare noen få uker. Så ble jeg tilkalt til nok et vikariat, sier hun.

Sånn var det også rundt den tiden Nils ble født i 1958. Noen særlig langvarig tilværelse som hjemmeværende husmor ble det ikke på Eva.

Det var spesialpedagogikken som skulle bli hennes karriere. Hun var ansatt som spesialpedagog i kommunen, og hadde Mjøndalen skole som fast arbeidssted. Og barna «hennes» var de barna som hadde problemer med å lese og skrive. Hjertet hennes banket varmt for dem, og hun fant frem til kunnskapen deres og fikk dem gjennom skolen selv om det tok litt mer tid.

-Jeg irriterte meg ofte over de såkalte normale elevene som ikke hadde problemer – annet enn latskap. Elevene med lese- og skrivevansker jobbet knallhardt – de var jo ikke dumme selv om de hadde problemer med å skille mellom b og d!

-Ble så glad i dem

Men spesialklasser var og ble spesialklasser. Som regel sto disse barna tilbake mens de andre elevene reiste på skoleturer – helt til en gang Eva fikk med seg mannen sin og tok med klassen sin på campingtur til Sandefjord.

-Jeg ble jo så glad i dem, sier Eva, samtidig som hun erkjenner noe hun har båret tungt på gjennom alle disse årene:
-Det var en elev jeg behandlet urettferdig. Altfor strengt. Det går knapt en dag uten at jeg tenker på det, og angrer dypt. Utover det, er det ikke mye jeg angrer på eller kan klage over.

Lønna må økes

Lærerkarrieren endte da hun var 64 år. Ryggen ga henne så store problemer at det ikke gikk lenger. Til tross for at det er over 30 år siden hun gikk av, synes hun det er interessant å følge med på det som angår læreryrket.

-Det er altfor få lærere som utdannes i dag, mener hun.
-Lønna må økes, det er i alle fall klart. Da jeg var lærer, hadde vi god lønn i forhold til andre yrker. Nå er det ikke sånn lenger, og da får man ikke fristet folk til å utdanne seg til lærer. Husk, mye av jobben gjenstår når skoledøra stenger. Det skal planlegges og det er mye jobbing med elevenes arbeider.

Hun forteller om tiden da barna bodde hjemme og hun jobbet. Når hun kom hjem fra jobb, satte hun potetene på koking før hun tok av seg skjørtet og la seg i sengen et kvarters tid. Så var det opp, lage middag og jobbe med skolearbeid utover.

Boplikt i Arendal

Etter at barna ble voksne, ble det mye reising på Eva og Øyvind i feriene. De har reist til Afrika, Asia, cruise, og til og med seilt egen seilbåt i Middelhavet. Også Norge og nabolandene har vært flittig utforsket.

Hytte på Sørlandet ble det også – et skipperhus i Arendal.

-Da vi kjøpte det, var det boplikt. Så da flyttet vi dit og bodde der noen år til den plikten var oppfylt, sier Eva.

Nå er det sønnen som har overtatt feriestedet i Arendal mens datteren har overtatt huset.

Eva tar seg gjerne et glass vin eller to, men aldri mer enn det. FOTO: Frode Winther Nyhlen-Johansen.

Følger med på MIF

Eva trives godt i leiligheten, og har naboer hun har omgang med.

-Vi er noen damer her som besøker hverandre og sånn, sier hun.
-Det er hyggelig, for jeg er litt lei av å se på tv. Jeg ser på tv om morgenen, da er det «Med hjartet på rette staden», og ellers ser vi fotball, naboen og jeg. Hvis det er MIF, er det ekstra stas.

Eva forteller at de har en flaske portvin som hun og venninnen skal skåle med om MIF vinner.

-Jeg tror den holdt på å gå ut på dato, men heldigvis ble det en seier for ikke så lenge siden, ler hun.

Begge er medlemmer i 3050, og har både skjerf og caps til bruk når de sitter foran TVen og heier på laget sitt.

Norges eldste på Facebook?

Eva har mye besøk, både av familie og venner. Ellers ville dagene blitt lange. Hun har holdt på mye med håndarbeid som strikking og hekling, men nå orker hun ikke det mer.

-Også er jeg på Facebook da, smiler hun.
-Der får jeg mange hilsener, og det er artig.

Gruppen 95 + er kanskje ikke overrepresentert på sosiale medier. Men denne damen er så klar i hodet og kvikk i replikken at det er vanskelig å tro på tallet som forteller alderen.

– Om fem år får du vel hilsen fra Kongen? Gleder du deg til det?

-Ja, det ville jo vært morsomt. Men vi får nå se da…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.