BØRNEASYL: Jan B. Iversens mor, Nancy Helene Iversen, bodde i 10 år på børneasyl fordi hun var et fattiglem.

Hedrer sin mors minne

Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i august 2010.

100 håndskrevne sider etterlot hun seg, Nancy Helene Iversen. Sønnen Jan B. Iversen fra Konnerud har omsatt hennes historie til bokform, og det som har kommet frem, er slett ikke lystig lesning.

– Jeg husker min mor som god og snill, sier Jan. 

– Men hun holdt alltid en viss avstand, jeg kan ikke huske at jeg fikk sitte på fanget og kose meg. Jeg kjente henne egentlig ikke.

Mange ting har funnet sin forklaring i ettertid når Jan B. Iversen har lest og forsket rundt morens liv.

Fattiglem

Nancy var bare fem år da presten kom på døra hjemme i det fattigslige huset i Tvedestrand. Hun ble tatt fra hjemmet sitt fordi hun var et fattiglem.

– I alle offentlige dokumenter var ordet fattiglem brukt om familien min på morssiden. 

Nancy ble plasser på Dybvåg Børneasyl, og der ble hun værende til hun var 15, altså 10 år.  I Nancys beretninger kan vi lese om lange arbeidsdager, mye avstraffelser, sult og mangel på kjærlighet. Åtte piker bodde til enhver tid på ”børneasylet”, og pikene sov anføttes i trange senger. Hver av dem hadde oppnevnt en verge blant byens besteborgere, men aldri opplevde jentene at vergene satte sin fot på asylet.

Fordelene ved å bo på børneasylet, var at pikene fikk skolegang. Men da de var 15 år gamle ble de sendt videre til de fine hjemmene i Tvedestrand som tjenestepiker. Nancy og de andre var lært opp til å slave, og ikke mukke. 

Bedre ble det ikke da Nancy ble sendt som tjenestepike til prestegården. Der måtte hun sove på en hylle på kjøkkenet. Maten hun fikk var det samme som gikk i skyllebøtta til grisene. Prestefruen innprentet henne at hun måtte huske på hvem hun var, bare et fattiglem.

Oslo

Nancy fikk greie på at de søkte sykepleieelever i Oslo. Hun reiste dit, og startet som det. Etter en stund rammet spanskesyken landet, rundt 15.000 nordmenn bukket under.

– Mor kunne fortelle om doble vakter og lite søvn. Det var hardt å holde seg våken, og mange falt fra tjenesten. Mor holdt ut, for hun fikk råd fra legene om å ta brom, forteller Jan.

– Det var starten på hennes karriere som ”narkoman”. Krom var forløperen til B-preparatene.

Jan blir bitter når han tenker på legene som introduserte krom til moren. Da hun døde i 1969 var hun fortsatt preget av dette misbruket.

– Jeg husker jeg måtte gå på apoteket og kjøpe sånne store flasker med krom til henne, og da kunne hun sette flasken for munnen og svelge unna. 

Skjult

Når Jan B. Iversen nå har forsket og lett etter opplysninger og dokumenter om Dybvåg Børneasyl, har det vært veldig vanskelig å finne. 

– Det er en mørk side av Tvedestrand – og andre byer likedan. Fiffen fikk så og så mye for å sitte i styrene til slike institusjoner, men det var pengene de ville ha, ikke oppsynet med hvordan barna hadde det. 

– Selv i dag er det vanskelig å få de som var ansvarlige til å snakke om det. Det lille jeg har funnet, har jeg skrevet i denne boken, men jeg har veldig lyst til å finne ut mer om dette og stille de ansvarlige virkelig til ansvar for mange ødelagte liv.

I dag er han fornøyd med å få gitt sin mor, fattiglemmet, en slags oppreisning i denne boken som ble utgitt i juli. Det fantes en forklaring på livet hennes.

– Nå skjønner jeg også hvorfor hun innstendig ba meg passe på at de ikke la hennes anføttes med et annet menneske da hun ble plassert på aldershjemmet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.