BURREKOS: Denne korpulente herrepusen kom utmagret og med kraftig diaré til Karin Woll for fire år siden.

Ingen ferie på over 20 år

Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i juni 2010.

Karin Woll fra Krokstadelva har påtatt seg ansvaret for 24 katter. Derfor kan hun ikke reise på ferie. Men nå ser det ut til at i alle fall svanen og fosterbarnet Veslefrikk har forlatt hjemmet for godt.

– Veslefrikk var så syk da vi fant ham, sier Karin Woll (76). 

Han ble funnet påkjørt av bil i august i fjor, og Karin tok ham inn og ga ham pleie og omsorg.

Vannskrekk

– Han så ut som en kjøttkake, ingen fjærdrakt, bare kjøtt og blod. Trodde egentlig ikke han ville overleve.

Han overlevde, og etter noen forsøk på å sette ham tilbake i naturen, ser det ut til å ha lykkes.

– Han ble så morsbunden, sier Karin. 

– Han trivdes best på fanget mitt. Og dessuten fikk han vannskrekk, så det var ikke lett å få lurt ham uti vannet. Nå er han på Fiskumvannet, og det ser ut til å gå bra.

Da er det bare kattene igjen. 24 stykker. Med hvert sitt navn og hver sin personlighet.

– Jeg har lovet familien at jeg ikke skal ta inn flere. Og det står jeg fast ved, selv om det holder hardt, innrømmer hun.

Lille katten Clio står utenfor porten når vi kommer. Clio er sky, men nysgjerrig. Karin liker ikke at Clio står ved porten. Hun vil helst ha den inn, eller inn i et utebur. Bilene suser forbi på veien utenfor, og hennes største mareritt er å finne ennå en katt påkjørt.

Katter har alltid vært lidenskapen til Karin Woll. Og hva annet kunne hun ha kalt galleriet sitt da det åpnet for nøyaktig 25 år siden enn Galleri Pus?

Galleriet er flyttet over til bolighuset til Karin Woll nå. I storhetstiden holdt det til i et hus ved siden av sammen med Kafé Paletten. Tre rom var fylt med utstillinger og aktivitet, men nå er galleriet 99,9 prosent stengt.

– Jeg åpner på forespørsel, men har ikke nye utstillinger lenger, sier Karin.

For tre år siden ble hun operert for tykktarmskreft hvor hun fikk fjernet 30 centimeter av tykktarmen. Det tærer på kreftene, og i perioder har hun knapt orket å mate kattene. 

 

Kattene

Et slag til fikk hun da hennes kjære pus Nålle løp ut i veien og ble påkjørt. Han døde, og nå ligger han begravd under epletreet i hagen.

– Sorgen var grusom, sier Karin.

– Jeg gråt og gråt, og heldigvis hadde jeg Veslefrikk og de andre kattene å holde på med. Det er fælt å miste noen, og jeg tror nok jeg gikk inn i en depresjon etter Nålle. 

De 24 kattene er litt overalt. Noen ligger henslengt i de store kattegårdene i hagen. Et par ligger i stua oppe i andre etasje, men flest er det på soverommet til Karin i tredje etasje. Rundt i hele huset står det skåler og brett med kattemat.

– Det går med en femtilapp til kattemat om dagen, sier Karin. 

– De får ikke boksemat hver dag, det tåler ikke magen deres. Og det er lite trivelig når katter får dårlig mage. Da gir jeg dem brunost, det binder magen. Så kommer jo litt fløte og andre godsaker i tillegg. 

Fra kattegårdene ute kan kattene gå inn i huset gjennom katteluker. Og inne i huset er det aktivitetsleker til kattene overalt, puter til hvileplasser og høye stolper med hvileplasser. Dobbeltsengen i øverste etasje er som regel full av katter. Der sover Karin sammen med rundt 12 stykker. Burre er liksom sengesjefen, og med sin rause korpus tar han nok størst plass også.

– Burre er god og snill. Han kom hit I 2006 med kraftig diaré og var utmagret og ustelt.

Burre har gitt navnet til ”avisen” Karin utgir et par-tre ganger i året, Burreposten. Der holdes venner og bekjente oppdaterte med nyheter om kattene og andre ting.

Bøkene

– Kattene gir meg utrolig mye glede, sier Karin. 

– Men det er forferdelig vondt å miste noen, og da Nålle døde, kom jeg meg ikke ut av sorgen.

Karin måtte finne på noe. Og da kom hun på et manus hun hadde begynt på et par år tidligere. En dokumentar om bestefarens spennende liv.

– Jeg har fått mye hjelp underveis i dette manuset, for hver gang jeg har lurt på noe, søkt etter dokumentasjon – så har det plutselig dukket opp omtrent utav løse luften!

Bestefaren utvandret til Amerika hvor han startet en pianokassefabrikk. Noen år senere vendte han tilbake til Norge og kjøpte et par gårder i Krokstadelva som fortsatt er i familien. Med seg hjem hadde bestefaren et diplom for utført heltedåd etter å ha reddet syv mennesker fra drukningsdøden.

Boken skrev hun ferdig i forrige uke. Nå er den til vurdering hos forlag, og om hun ikke får napp der, gir hun det ut på eget forlag. Manuset heter Det gamle loftet, og er fra perioden 1890 – 1898.

– Det er mye lokalhistorie i boka, sier hun.

Karin har skrevet mye. I 1969 utga hun en bok som het Bitter høst sammen med Lise Winther. Den handler om eldreomsorgen i Norge, eller mangel på sådan. Senere har hun skrevet noveller og romaner, uten at de har blitt gitt ut. Barnebøker har hun også skrevet, og de har barnebarna fått glede av.

– Jeg elsker bøker. Det er bøker overalt i huset mitt, og når jeg finner en som er fin, kjøper jeg flere som jeg gir bort i gaver, sier Karin.

Klok av livet

Hun har blitt 76 år. Det ble fire barn, åtte barnebarn og to bonusbarnebarn. De fire barna kom i hennes første ekteskap. Det andre ekteskapet har hun ikke lyst til å nevne noe særlig om, annet enn at det var et gedigent feilsteg.

– Nei, vi passet ikke sammen. Vi var på kollisjonskurs hele tiden, og jeg skjønner ikke hvorfor vi giftet oss!

Hun har mye besøk, og det setter hun pris på nå som formen er så som så. Hun blir fort sliten, for selv om kreften er borte, er kroppen stadig ikke helt som før.

– Jeg blir fort tungpustet, og jeg må velge hver dag: Kattene og hagen, eller kattene og skriving. Stort mer klarer jeg ikke.

Kveldene går gjerne med til tv-titting, for det er viktig å le!

– Alle elsker Raymond, er yndlingsserien. Av den ler jeg godt.

Og bønn er viktig.

– Jeg tror på Gud, sier hun. 

– Nei, jeg VET Gud finnes. Og det hjelper å be. Om flere hadde prøvd å be, ville de blitt overbevist om at bønnens makt er stor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.