LIVSNYTER Dagfinn Kolberg (49) i sitt rette element, lettere henslengt på reinsdyrskinnet med kaffen putrende i bakgrunnen. 

Utenfor opptråkka stier

Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i mars 2010.

Dagfinn Kolberg føler seg ikke vel i byer. Der er han totalt bortkommen. Men sett ham midt i en stor skau, og han føler seg veldig hjemme.

– Jeg var på en konsert i Oslo for litt siden, på travleste Grünerløkka. For et mareritt! Folk trodde sikkert jeg var mindre begavet der jeg sto og måpte, sier Dagfinn. 

Det skal en konsert til, eller et ærend på Japan Foto, for at han frivillig kan bevege seg til tett befolkede områder. 

Skaurock

Han har valgt bort det trygge A4-livet til fordel for den mer uforutsigbare tilværelsen som frilanser. Han har ingen eiertrang, derfor eier han minimalt.

– Det var en periode på 90-tallet da jeg prøvde å få til alt. Men det gikk ikke, og jeg valgte friheten dette livet gir meg, sier han. 

For så glad er naturfotografen og musikeren Kolberg i naturen at han holder konsertene sine og noen utstillinger midt i svarteste skauen i Vestfossen. Konsertene hans har blitt populære til tross for at de ikke annonseres veldig. Det er strømløs musikk midt i skogen, og han holder faste konserter i Kolbergåsen, Øst-Modum og på Holtefjell. Han har utgitt fire CD-er og er i gang med den femte. Musikken og tekstene er sjølskrevet, og handler om naturen. Og litt kjærlighet.

Morsarv

Da han var yngre, fisket han en del i vannet som ligger i nærheten av farsgården i Junger-traktene. Men han fant seg stadig oftere med kameraet som hovedinstrument og fiskestangen ble bare plagsom bagasje.

– Interessen for skauen har jeg fra mine foreldre. Jeg var ikke store knøttet før de begynte å ta meg med på turer.

Han livnærer seg som fotograf, musiker og fotolærer, pluss at han arrangerer skauturer. 

Utferdstrang

Jo visst har Dagfinn Kolberg utferdstrang. Den bare strekker seg ikke så langt.

– Jeg ser jo kolleger reiser til fjerne land og tar eksotiske bilder av dyr og natur. Men det gjør ikke jeg. Jeg ser på det som en utfordring å finne det spennende og eksotiske i det helt nære, sier han.  – Men jeg lar meg lett fascinere, uansett hvor jeg er. Jeg kan falle i staver over gresk natur, for eksempel. Men det er her, i Vestfossen og omegn, at jeg finner det som gir meg mest.

Vi går opp en truge-tråkket sti fra veien til hytta til Dagfinn. Den ligger i Junger-traktene og et godt stykke fra siviliserte veier. Langs stien peker han på spor i snøen. Her har det vært rev, ekorn, hare, mår og elg. Elgen har laget dype, tunge spor i stien.

HJEM, KJÆRE HJEM Nei, Dagfinn Kolberg bor ikke her. Men det hender han fyrer godt her, spiser og sover på hemsen.

Dyre fugler

Det rasler i fuglevinger når vi kommer fram til den lille hytta som bestefaren fikk satt opp på plassen der i 30-åra. Dompapene blir skremt vekk fra matfatet når vi kommer.

– Her er altså foringsplassen, sier Dagfinn. – Det er faktisk småfuglene som er dyrest i drift, for solsikkefrø og meiseboller koster flesk.

Derimot betaler han bare fem kroner kiloen for okselunger som han legger ut til de kjøttspisende. Og selvdøde høner får han gratis.

Nå i dagslys er det bare småfuglene som er ivrige på matfatet. En ny lyd får Dagfinn til å huske at han glemte epler til sidensvansene. 

– Det er First Price epler og gulrøtter det går i, så det er overkommelig, smiler han.

KIKKHULLET Her kan kameralinsen gjemme seg, og Dagfinn få de flotteste motiver.

Det gode livet

Kaffekjelen henges over bålet, og reinsdyrskinn bres utover snøen. Det er godt, dette livet. En sjelefred senker seg, og tanker på bylivet blir fjerne. Det er ikke lenger vanskelig å forstå Dagfinn.

– Jeg skjønner meg ikke på folk som insisterer på å gå ferdig opptråkka stier, sier Dagfinn Kolberg. – Riktignok kan det være kronglete og vanskelig tilgjengelig utenfor disse stiene, men det er der overraskelsene venter.

Han sier han lager seg lister over ting han håper å få tatt bilder av, eller oppleve. For bare en måned siden fikk han oppleve en kongeørn på nært hold, det var stort.

Drømmen om en stor rødrev i løssnø, med litt snø på snuten, har han ikke fått oppfylt denne vinteren. Men den drømmen lever videre.

Våren

Nå står orreleiken for tur. Han har ligget på orreleik siden 1970, og har sine faste plasser som han ikke røper.

– Det er nok folk der som det er, sier han. – Vi skal ikke forstyrre mer.

Om våren starter også overnattingen ute. Det er så mye å følge med på når nettene blir lyse.

Det gjenstår mange bilder å ta, og mange sanger som skal skrives. Mange nye stier skal lages, også der ingen skulle tru at noen kunne gå.

Traner. FOTO: DAGFINN KOLBERG

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.