TALSPERSON: Heidi Bakken er talsperson for foreningen Voksne for barn, og håper at hennes historie vil være med på å sette søkelys på de usynlige barna.

En barndom uten glede

Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i mai 2010.

Heidi Constanse Næs Bakken (41) fra Lier må tenke seg om lenge før hun kommer på et eneste godt barndomsminne. Fordi hun aldri fikk være et barn. I dag er hun talsperson for de usynlige barna.

– Jeg pleier å si at jeg ble født voksen, smiler hun. – Jeg gled inn i rollen som mor for mine tre brødre allerede som veldig liten, og jeg forsto fort at jeg måtte lage maten selv om jeg skulle spise.

ALDRI BARN: Heidi Bakken (41) fikk aldri være barn. Moren var psykisk syk, faren var alkoholiker.

Sint på pappa

Moren til Heidi var paranoid schizofren. Og ingen så at Heidi ikke hadde det så bra. Ikke faren heller, for han var sjømann og borte et halvt år i strekk. Og når han var hjemme, drakk han.

– Jeg er mest sint på pappa. Mamma kunne ikke noe for at hun var syk, men pappa kunne tatt tak i drikkingen og vært en ansvarlig far der mor sviktet.

Ingen grep inn i familien, som etter hvert ble fire barn, en syk mor og en alkoholisert far. To av brødrene fikk gode støttespillere i lærere på skolen, den yngste broren fikk ha Heidi som ”mamma”. Selv hadde hun ingen.

Annerledes

– Jeg forsto fort at vi var en annerledes familie. Først syntes jeg det var positivt. Mamma hadde perioder der kreativiteten blomstret, hun sydde, malte og snekret. Men så fikk hun voldsomme raseriutbrudd. 

Det var den eldste broren som fikk gjennomgå mest. Han stakk seg frem og sto lagelig til hogg. Gjenstander fløy gjennom lufta, moren slo, sparket og brølte.

– Jeg lærte etter hvert å gjøre meg mer eller mindre usynlig, sier Heidi.

Da Heidi gikk i fjerde klasse på barneskolen i Trysil, der hun er født, begynte ting å bli vanskelige.

– I storefri kunne det hende jeg traff på mamma på det lille stedet vi bodde, og da brølte hun stygge ting etter meg. Det var vondt og flaut.

Rømte

– Mamma brukte alltid å gråte når pappa dro ut på sjøen igjen. Men en gang gjorde hun ikke det. Da ble jeg urolig.

Og det var det grunn til. Midt på natten ble barna vekket og presentert for en fremmed mann. De ble plassert i bilen hans, og så kjørte de til Sverige.

– Han drakk og var slem. Jeg husker nesten ingenting av det, men jeg har forstått han drev med narkotika også. 

Moren bestemte seg for å rømme fra denne mannen, og hun og barna gikk ut i den mørke skogen midt på natten.

– Jeg trodde vi skulle hjem nå, men slik var det ikke. Nok en gang havnet vi hos en alkoholiker, en eldre mann. Han var snill, da.

Krigssone

Det kom i stand en slags forsoning mellom moren og faren, og familien flyttet sammen igjen. De bodde på samme tunet som besteforeldrene til Heidi i Trysil.

Ingenting ble bedre. Heidi kunne søke fred hos bestemoren, men de snakket aldri om det som skjedde hjemme. 

– Det var en krigssone hjemme. Pappa ble rasende når han var full. Mamma hadde sine utbrudd. Men jeg hadde ingen jeg kunne fortelle det til. Det var så skambelagt.

Da Heidi var 15, ble lillebroren født. Ikke lenge etter ble foreldrene skilt.

– Jeg ble så glad da de endelig ble skilt! Jeg er et lykkelig skilsmissebarn, sier Heidi.

Reservemamma

Moren var sliten og syk, og slett ikke i stand til å ta seg av en baby. Ikke de større ungene heller.

– Om nettene kunne hun hyle ut at hun skulle kaste den helvetes ungen i veggen, og da spratt jeg opp og tok over. Helt fra han ble født har han vært ”min” baby sier Heidi.

Om nettene da hun tok seg av en baby, kunne faren sitte i stua sammen med svirebrødre og krangle og slåss.

– Han drakk mye. Veldig mye. Og når han ble full, tålte han ikke å diskutere. Han kunne ikke ha feil, rett og slett. Da slo han, sier hun. 

Jul av og til

Faren tjente nok bra som sjømann, men Heidi har en mistanke om at alle pengene ikke fant veien hjem til familien.

– Vi led ikke økonomisk, selv om det var anstrengt. Jeg husker jeg ønsket meg en Levi’s 501, det fikk jeg aldri. Det var mye jeg ikke fikk, så da ble jeg flink til å lage min egen stil med klær fra loppemarkeder og sånt.

Høytider som jul kom ofte overraskende på moren. Det hendte hun kom på det utpå dagen, og tinte juleribba i varmvann i vasken. Bestemor kom innom med julebakst.

– Det var aldri koselig. Aldri trivelig hjemme hos oss, minnes Heidi. – Bursdager likedan. Vi forventet ingenting.

Døde

Begge foreldrene døde for tre-fire år siden. Moren fikk omsider hjelp, men selvsagt altfor sent.

– Ingen fortalte oss ungene noe om at mamma var syk. Hun nevnte selv noen ganger at hun var psykisk syk, men jeg skjønte ikke hva hun mente.

De siste årene av sitt liv bodde moren i omsorgsbolig og fikk medisiner.

– Men det var som om hun var helt død. Hun satt bare i sofaen og røykte. Viste ingen følelser.

Det hendte Heidi tok med seg ungene på besøk til moren, men først etter masse overtalelse. Det ble aldri noen kosebesøk.

ROSA: Rosa bobler, kaller Heidi bildene sine. Fargen og figurene representerer kjærlighet og godhet.

Bruke erfaringen

Mange med Heidis oppvekst ville brukt det som unnskyldning for å gjøre seg selv til et offer og fortsatt den onde sirkelen. Men Heidi har brutt ut av den, slått seg ned i Lier med mann og fire barn i alderen fire til 21. 

– Denne historien er nå en gang min. Jeg kan mure meg inne med den, eller bruke den til noe fornuftig, sier Heidi.

Som talsperson for foreningen ”Voksne for barn” holder hun foredrag mange forskjellige steder. Der forteller hun historien sin, og håper at flere etter hvert vil se at barn som har det vondt, ikke nødvendigvis roper høyt om det.

– Det er fortsatt skambelagt å ikke ha det ok hjemme, tror Heidi. – Skyld og skam er følelser barn helst ikke skal ha, derfor er det viktig at vi er oppmerksomme.

Rosa prinsesser

– Rosa er den fineste fargen, mener Heidi, som er bildekunstner. – Pikerommet mitt var malt rosa, og jeg ble sint hvis noen kommenterte fargen negativt. For meg er den fargen kjærlighet og godhet.

Hun maler engler og prinsesser i rosa, lilla og andre pasteller, og ofte med noen ord om kjærlighet påskrevet.

– Jeg kaller bildene mine for rosa bobler. Det er en drømmeverden, der det er bare godt å være.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.