Jeg er ikke polakken din

 Boka di «Jeg er ikke polakken din» vekker oppmerksomhet i Norge. Etter utgivelsen i fjor har det vært intervjuer, artikler og forfattermøter – og Kulturrådet har kjøpt inn boka. Tirsdag 18. april skal Ewa Sapiezynska bokbades på Mjøndalen bibliotek

Tekst: Magdalena Kalwak. Magdalena er bibliotekar, og har jobbet ved Mjøndalen bibliotek.

-Trodde du alt dette kom til å skje, da du skrev teksten din?

-Nei, absolutt ikke. Jeg håpet på å få noen anmeldelser. Og jeg håpet på at boka ikke skulle bli slaktet i disse anmeldelsene. Men jeg regnet nok ikke med å bli invitert til Nyhetsmorgen på NRK på lanseringsdagen. Det var veldig uventet at boka ble en nyhetssak. Det var uventet – og en fantastisk nyhet å få – at en del av boka ble publisert på en læringsplattform for norske videregående skoler. Og jeg forventet heller ikke at boka skulle bli kjøpt av Kulturrådet til alle norske biblioteker. Det har resultert i en turné til biblioteker rundt i landet. Det er så spennende å møte leserne, sier Ewa Sapiezynska.

-Hva slags relasjoner har du med publikum?

–Etter at boka kom, har jeg fått mange e-poster og meldinger. Fremmede mennesker som sender meg sine reaksjoner og historier. Noen sier at det er den første boka på norsk de har lest i sitt liv. Noen sier de kjenner seg sånn igjen, uansett om de har røtter i Norge, Pakistan, Polen eller Litauen. Noen sier de nå forstår andre bedre, forteller Ewa.

-Du beskriver dårlige erfaringer med nordmenn i boka di. Hvor fikk du ideen til boka fra?

Det er en bok som har ulmet i meg lenge, forteller Ewa.
-Da jeg i 2006 leste i Aftenposten at «polakker kveler lønnsfesten», ble jeg provosert og skrev et svar som avisen publiserte. Men det var nok på grunn av Black Lives Matter-protestene da jeg endelig fikk ideen til boka. Plutselig strømmet det på med personlige historier om hverdagsrasisme i Norge både i aviser og sosiale medier. Jeg leste dem alle og jeg gråt med. Jeg kjente meg igjen i så mange av disse beretningene. Først etter lang tid la jeg merke til at polakker, den største minoriteten i Norge, ikke var med, deres stemmer uteble. Derfor bestemte jeg meg for å fortelle historien min historie. Og glimt fra andre historier jeg har hørt fra polakker i Norge.

-Boka di finnes kun på norsk, men den skal snart utgis på polsk også. Hvem har oversatt den til polsk?

-Den kommer ut på polsk allerede 26. april på forlaget Krytyka Polityczna. Den fantastiske forfatteren Ilona Wiśniewska som bor i Nord-Norge, og som også er med i boka mi, har oversatt den til polsk.

-Hva er det viktigste i boka di? Hvilke følelser? Minner? Eller kanskje setninger?

–Det viktigste var å fortelle hvordan det kan kjennes på kroppen å være polsk i Norge i dag, for jeg tror ikke at de fleste nordmenn var klare over sine fordommer. Så var det veldig viktig for meg å vise mangfold blant polakker i Norge, vise folk som gjør viktige og spennende ting, samt fortelle litt om polsk kultur og historie som ikke er så kjent i Norge og på denne måten bidra til å utvide folks forståelse om hva Polen er. For Polen er så mye mer enn det som er kjent i Norge, understreker forfatteren.
-Følelsesmessig var det mye sinne i meg da jeg begynte å skrive, men skriveprosessen har renset meg fra sinnet. Boka har hjulpet meg med å bearbeide de vanskelige minnene fra situasjoner der jeg har blitt dårlig behandlet på grunn av min opprinnelse, etternavn eller aksent. Viktige setninger? Min favoritt setning i boka er «Grey lives matter».

-I 2000 forelsket du deg i en norsk filosofistudent – Are – som du møtte i Andalucia i Spania. Hva var det som sjarmerte deg med ham sånn at du senere flyttet til Norge og giftet deg med ham?

–Det var hans sjekkereplikk som sjarmerte meg: «Har du lest Gombrowicz?» Det var altså det første han sa til meg, smiler Ewa.

-Hva var ditt første inntrykk av Norge, fra den første sommeren 2001 på Ås?

–Det var grønt, rolig og mye mer fredelig enn det jeg var vant med i min første sommer i Norge 2001. Men pengene mine rant ut, og jeg startet som jordbærplukker. Da fikk jeg min første smak på arbeidslivet i Norge.

-Fortell hvordan publiseringsprosessen ser ut i Ibsens hjemland. Steg for steg. Fra manuskriptet, det å finne et forlag, redigere teksten, til ferdig bok på bokhandelens hylle.

-Det kan sikkert se ut på forskjellige måter. Jeg fant forlaget Manifest tidlig i prosessen da jeg bare hadde selve ideen og noen få sider skrevet. Jeg valgte dem fordi jeg setter veldig pris på deres bøker, sier Ewa.
-De var interessert og skrev under en intensjonsavtale med meg. Med denne søkte jeg stipend hos Fritt Ord og senere også NFFO, og fikk begge to. Så jobbet jeg veldig tett med min redaktør Kamilla Simmones i Manifest, vi hadde møter der vi diskuterte bokens innhold og struktur. Vi jobbet med tilbakemeldinger kapittel for kapittel. Deretter leste to redaktører i Manifest utkastet til boka og kom med sine tilbakemeldinger, samt to av vennene mine som er forfattere selv. Etterpå var det språkvask og korrektur. Tittelen byttet vi på flere ganger og jeg er fornøyd med at vi landet på Jeg er ikke polakken din til slutt. Linda Bournane Engelberth, en venninne og en fantastisk fotograf, tok bildet som er på forsiden.

-Mye, mye jobb! Finnes det et norsk ordtak eller sitat som kan beskrive deg?

-Hm, et vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke helt. Men i boka mi leker jeg med det norske ordtaket: «Ingen er så brukbar som poteten», sier Ewa og smiler

-Morsomt. Hvilken bok – foruten din egen – er viktig for deg og hvorfor?

-Min polske favorittforfatter er Bruno Schulz. Hans språk er så unikt, veldig poetisk, hans metaforer er så plastiske. Han skaper en verden helt på nytt foran øynene til leseren. Så bygger han en bro med leseren, han sier at han holder leseren i hånda under bordet. Den type empati er veldig viktig for meg, og i boka mi. Schulz er oversatt til norsk fra før og jeg hører at Julia Wiedlocha jobber med en ny oversettelse av ham til norsk. Denne gleder jeg meg veldig til!

-Ser du en forandring allerede i måten polakker oppfattes av nordmenn som kunne skyldes publiseringen din?

-Blant meldingene jeg har fått var det blant annet et «takk» fra noen som har fått en fast stilling etter en lang periode med midlertidige ansettelser. Denne personen mente at det var høyst sannsynlig takket boka mi. Andre sa at kolleger på jobb som hadde lest boka nå stilte dem helt nye spørsmål i lunsjpausen, spurte om barndommen deres, favorittmusikk, viste interesse, forteller hun.
-To av personene som er med i boka er blitt invitert til NRK, det ligger en podcast ute nå om Paweł og hans prosjekt dep.artment. Jeg er blitt spurt av flere medier om polskfødte som kunne stille til et intervju. Jeg håper virkelig at en viktig samtale har startet, og at vi kommer til å høre flere polske stemmer i medier, politikken og arbeidslivet.

Det Utvidede Europa

Kilde: Interkultur