Vi har nesten klart å glemme koronapandemien og alt den medførte, men vi husker at det raskt ble laget gode vaksiner. Kan vi forvente det samme neste gang?
Tekst: Gunnveig Grødeland, forsker, Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin
Vaksiner var nøkkelen til å komme ut av den siste koronapandemien på en god måte. Mange har snakket om hvor mye vi lærte om vaksiner under pandemien. For meg er imidlertid svaret: mindre enn man kunne håpet på.
Vi visste en del om koronavirus før pandemien
Før koronapandemien hadde forskere undersøkt strukturen til ulike koronavirus[1, 2], og identifisert spikeproteinet på virusoverflaten som et bra mål for vaksineutvikling. Det var utviklet vaksiner mot både SARS-CoV-1 (som i 2003 hadde et mindre utbrudd i Asia) og MERS (som siden 2012 med jevne mellomrom har smittet mennesker i Midtøsten). Faktisk hadde det også blitt gjennomført kliniske studier med vaksiner mot disse koronavirusene[3, 4].
I tillegg hadde det vært en rekke kliniske studier med vaksiner basert på DNA eller mRNA mot ulike virus[5, 6], så vi hadde tilgjengelig vaksineteknologier som gjorde at vi raskt kunne produsere nye vaksiner.
Da SARS-CoV-2 kom, hadde vi altså den nødvendige kunnskapen om vaksineteknologi og koronavirus slik at vi raskt kunne kombinere dette til å lage en god og effektiv vaksine. Det vi trengte var egentlig bare gensekvensen til Spike på akkurat denne virusvarianten.
Hva lærte koronapandemien oss om vaksineutvikling?
Selv om mye var kjent, var det også mye som var ukjent. Hvor god ville beskyttelsen fra vaksinene være? Vi visste ikke den spesifikke effekten mot SARS-CoV-2 før dette var testet i klinisk fase-3-studier. Heldigvis var effekten veldig god[7, 8]. Ettersom SARS-CoV-2-viruset muterte og endret seg videre forsvant effekten mot smitte, men beskyttelsen mot alvorlig sykdom er heldigvis god og langvarig.
Det vi altså lærte om vaksineutvikling under pandemien var at å bruke Spike i en mRNA-vaksine faktisk kunne gi rundt 95% beskyttelse mot å bli smittet av den virusvarianten som var i vaksinen[7, 8]. De nye vaksinene var også et stort løft for mRNA vaksineteknologien siden dette var første gang mRNA-vaksiner ble brukt i stor skala.
Videre lærte vi mye om ulike former for vaksineproduksjon, effektive godkjenningsrutiner, samt distribusjon til ulike land. Dette er viktig.
Hvilket virus vil forårsake neste pandemi?
Vi lever i en verden der vi kommer stadig tettere innpå virus og bakterier gjennom reisevirksomhet og utbygging av nye områder. Det finnes virus i alle former for levende vesener, både planter og dyr. Der plantevirusene i liten grad representer noen trussel for oss, er det ikke godt å si hva som kan komme fra pattedyr eller fugler fremover.
Det pågår internasjonal overvåkning av virus både i pattedyr, fugler og mennesker, men likevel er det ikke mulig å få en full oversikt over hva som ligger latent i miljøet rundt oss.
Det er svært vanskelig å forutsi hvilken type virus som har høyest sannsynlighet for å forårsake en ny pandemi i fremtiden. Det vil si hvilke virus som kan endre seg slik at det kan smitte mellom mennesker. Vi må rett og slett være forberedt på å håndtere det ukjente.
Fremover vil vi trenge mye grunnforskning
Hva som treffer oss under neste pandemi vet vi ikke. Det eneste som er sikkert er at den neste pandemien ikke vil bli forårsaket av SARS-CoV-2. Det er derimot trolig et virus vi kjenner like lite til som ved starten av pandemien, eller enda mindre.
Vi trenger derfor å lære mer om ulike virus. Men vi trenger også kunnskap om hvilken type immunrespons som gir best beskyttelse mot de forskjellige virusene. Jo mindre vi kan om familien til det neste viruset som kommer, jo vanskeligere blir det å lage gode vaksiner mot det.
Vi trenger altså grunnforskning som gir kunnskap om
- interaksjonen mellom ulike virus og immunsystemet vårt
- hva som kjennetegner gode og beskyttende responser i ulike deler av befolkningen
- hvordan vi kan bruke de vaksinene vi har mest mulig effektivt for vårt felles beste
- hvordan vi kan bremse spredning på en hensiktsmessig måte
Hvilken type vaksiner vil være best mot neste pandemi?
Vaksiner kommer i mange former. Under koronapandemien fikk vi for første gang godkjent bruk av både mRNA- og DNA-vaksiner i ulike befolkningsgrupper. Det er superkult! I tillegg ble det laget vaksiner som besto av protein eller hele viruset.
Alle disse vaksinetypene har fordeler og ulemper. Vaksiner basert på protein, mRNA og DNA kan lages raskt, men krever at man vet akkurat hvilken del av viruset man ønsker en immunrespons mot. Vaksiner med hele viruset kan i noen tilfeller gi en bredere type immunrespons. Det kan være gunstig for virusbekjempelsen, men kan også gi uønskede bivirkninger.
Fremover er det viktig at vi forsker enda mer på hva som er styrker og svakheter ved de ulike vaksinetypene, slik at vi kan velge den typen som passer best med håndtering av akkurat den situasjonen vi står i.
Vi trenger et mer helhetlig perspektiv på pandemi
En pandemi kan ramme alle deler av samfunnet. Følgelig er det viktig å vurdere pandemihåndtering i en helhetlig kontekst, ikke bare basert på effektiv utrulling av vaksiner.
Da kan vi starte med den geografiske faktoren. Det ikke spres ikke virus uten at virus faktisk er til stede. Altså, områder i landet uten påvist virus trenger ikke å de samme strategiene som områder der det faktisk er virus. Det gir altså mening å planlegge med differensiert håndtering for ulike deler av Norge. Som utgangspunkt tror vi det er de tettest befolkede områdene som vil ha en høyest risiko for smitte og sykdom, og det vil derfor gi mening å planlegge fremtidig håndtering utfra dette perspektivet.
I tillegg vil risikoen for alvorlig sykdom og død trolig være ulik for ulike befolkningsgrupper. Da må vi tenke gjennom hvor mye vi i fremtiden er villige til å stenge ned samfunnet for å beskytte de aller mest sårbare. Hvor legger vi terskelen for når et virus representerer en fare som er stor nok til at det er forsvarlig å vurdere inngripende tiltak for å kontrollere smittespredning?
Det er vanskelig å komme opp med en fasit for disse spørsmålene, da svaret ofte vil være subjektivt. Vi bør derfor ha en diskusjon som setter oss bedre i stand til å vurdere fordeler og ulemper neste gang. Tidspunktet for en slik diskusjon er nå, før vi igjen har en overhengende kjent pandemisk fare.
Vi har et tverrfaglig fokus på pandemihåndtering
I Senter for forskning på pandemi og en-helse (P1H) forsker vi på hvordan vi best kan forberede oss til neste pandemi.
Et eksempel er hvordan vi kan planlegge utrulling av vaksiner med ulik grad av beskyttelse mest mulig effektivt. Vil hensikten med vaksinen være å beskytte mot smitte eller alvorlig sykdom?
Dersom man klarer å beskytte personer som er særlig utsatt for alvorlig sykdom blir jo selve smittespredningen ikke like viktig. Spesielt om man tar i betraktning av veldig mange av de virusene vi kan stå overfor i fremtiden kan endre seg minst like raskt som SARS-CoV-2, og at vaksinebasert beskyttelse mot smitte derfor også vil kreve hyppige oppdaterte doser mot det viruset som sirkulerer. Er det verdt det?
Det første spørsmålet som bør besvares er altså hvilken type beskyttelse vi trenger at en bestemt vaksine skal gi. Det er også viktig å huske på at effekten av vaksiner vil variere i befolkningen, og at eldre ofte ikke får fullt utbytte av vaksinering med en gang.
Fremtidig pandemihåndtering krever en tverrfaglig tilnærming. Immunologisk, virologisk og epidemiologisk kunnskap bør kombineres med, blant annet, juss, samfunnsvitenskap, psykologi og humaniora. I dette innlegget har jeg fokusert mye på vaksiner, men effektiv bruk av vaksiner krever også en forståelse for den samfunnsmessige konteksten de skal benyttes i.
Under pandemien opplevde vi i Norge at det var en høy grad av tillit til vaksiner, myndighetene og håndtering i befolkningen. Imidlertid spres det fortsatt i sosiale medier mye tull om vaksinene og konsekvenser av disse.
Her må bemerkes at det ved all vaksinering vil forekomme bivirkninger, noe vi også så med de ulike vaksinene mot SARS-CoV-2. Noen ganger er det vanskelig å skille bivirkninger forårsaket av vaksinen fra andre ting, mens andre ganger er det slett ikke vanskelig.
Vi må ha i bakhodet at den pågående diskusjonen i sosiale medier kan påvirke hvilke muligheter vi har fremover. Vil tilliten være intakt når vi skal håndtere neste pandemi? Svaret på dette spørsmålet vil påvirke handlingsrommet vi får når vi skal håndtere neste pandemi.
Kilder
1. Kirchdoerfer, R.N., et al., Stabilized coronavirus spikes are resistant to conformational changes induced by receptor recognition or proteolysis. Sci Rep, 2018. 8(1): p. 15701.
2. Yuan, Y., et al., Cryo-EM structures of MERS-CoV and SARS-CoV spike glycoproteins reveal the dynamic receptor binding domains. Nat Commun, 2017. 8: p. 15092.
3. Martin, J.E., et al., A SARS DNA vaccine induces neutralizing antibody and cellular immune responses in healthy adults in a Phase I clinical trial. Vaccine, 2008. 26(50): p. 6338-43.
4. Modjarrad, K., et al., Safety and immunogenicity of an anti-Middle East respiratory syndrome coronavirus DNA vaccine: a phase 1, open-label, single-arm, dose-escalation trial. Lancet Infect Dis, 2019. 19(9): p. 1013-1022.
5. Alberer, M., et al., Safety and immunogenicity of a mRNA rabies vaccine in healthy adults: an open-label, non-randomised, prospective, first-in-human phase 1 clinical trial. Lancet, 2017. 390(10101): p. 1511-1520.
6. Bahl, K., et al., Preclinical and Clinical Demonstration of Immunogenicity by mRNA Vaccines against H10N8 and H7N9 Influenza Viruses. Mol Ther, 2017. 25(6): p. 1316-1327.
7. Baden, L.R., et al., Efficacy and Safety of the mRNA-1273 SARS-CoV-2 Vaccine. N Engl J Med, 2021. 384(5): p. 403-416.
8. Polack, F.P., et al., Safety and Efficacy of the BNT162b2 mRNA Covid-19 Vaccine. N Engl J Med, 2020. 383(27): p. 2603-2615.
