FARMOR: Vibeke Skramstad Strand er veldig glad i farmoren sin. Hun var en sterk omsorgsperson, og utstillingen kom i stand etter at Vibeke fant noen av forklærne hennes.

Plagg med mye omsorg

Denne artikkelen sto på trykk i Byavisa Drammen i mai 2016.

FRUER: Fine fruer som henger på veggen til Vibeke. Og som fine fruer flest – de brukes ikke til noe.

Omfavnelse, kaller Vibeke Skramstad Strand (46) den lille utstillingen sin på Solberg Spinneri. I det bittelille lokalet henger det noen titalls forklær.

Godt brukte, noen litt fillete, andre knapt brukte. Ensfargete, fargerike, blonder, blomster – de forteller alle om tiden da de ble brukt. 

–Forkle minner meg om farmor, og farmor sto for omsorg og kjærlighet i livet mitt, sier Vibeke Skramstad Strand. Hun bor i gamle Hokksund i et veldig gammelt hus fra 1690, og liker å jobbe med gamle ting.

–Det går nok bra, skal du se. Det var det farmor brukte å si til meg, og det har fulgt meg hele livet.

Omsorgen

Trebarnsmoren Vibeke har hatt sine prøvelser med en datter som to ganger har vært alvorlig syk. 

–Omsorg har en helt spesiell betydning for meg, og mange ganger har jeg hørt ordene til farmor i hodet mitt når det har vært vanskelig: Det går nok bra, skal du se.

På den ene veggen inni utstillingslokalet er det tapetsert et stort bilde av farmor Ruth på veggen. Hun står med ryggen til på kjøkkenet sitt.

Da farmoren døde for en del år siden, skulle Vibeke og farfar rydde i skaper og skuffer i huset der hun hadde levd. Det var da Vibeke fant noen gamle forklær, og de kunne hun ikke få seg til å kaste.

–Jeg følte med en gang omsorgen fra farmor da jeg holdt i forklærne. En vag idé begynte å ta form, men det tok nesten 10 år før det ble utstilling av det.

Noen av forklærne på utstilingen er etter farmor Ruth, andre har hun fått av venner og kjente – som også har tatt vare på dem etter sine bestemødre. Til sammen ble det over 80 forklær. 

FRISKE FARGER: Forklær slik mange av oss husker dem. Mange sydde sine egne, og på håndarbeiden på skolen ble det alltid sydd forklær.

Tårer

Under åpningen av utstillingen for noen uker siden, hadde Vibeke en liten forestilling der hun stilte i ermeforkle og leste noen ord hun hadde skrevet om Omfavnelse.

–Det var et par stykker som begynte å gråte. Det er tydelig at temaet rører ved noe i folk, sier Vibeke.

Et forkle er et stille bilde på noe mer, i følge Vibeke. Et vitnesbyrd som bringer minner om bestemors kjøkken, en barndom hvor vil følte oss ivaretatt og elsket av en omsorgsfull farmor eller mormor. Forkleet er lite og unnselig, hverdagslig og enkelt.

–Det representerer strev, godhet og omsorg. Den som iførte seg forkle, gjorde det for å arbeide med noe som kom andre – og seg selv – til gode. Enten de tok på seg et grovt strieforkle for å hente ved, et grovarbeidsforkle når de holdt på med tyngre kjøkkenarbeid, eller et litt penere et når de gjorde enkelt husarbeid. Noen hadde eget klesklypeforkle også, når de skulle henge opp klesvasken. Da brukte de et forkle med dype lommer hvor klesklypene ble oppbevart, forteller Vibeke.

Århundrer

–Et forkle ble brukt til mangt gjennom dagen. Hun tørket hendene på det, eller kanskje en snørrete barnenese, og i lommene var alt mulig rart. I tillegg beskyttet det klærne under, og det ser vi på bunadene våre. De er prydet med fine forklær, sier Vibeke.

–Forklær har fulgt kvinner gjennom århundrer. Det er mindre vanlig i dag – jeg tror mange sluttet med forklær rundt 1970-tallet da kvinner ikke lenger skulle være ”lenket til kjøkkenbenken”. Barn som vokser opp i dag kjenner kanskje ikke betydningen av forklær, og derfor tror jeg det er viktig at vi som har et forhold til det, forteller om det.

Derfor gleder det Vibeke at hun, utifra en henvendelse, forsto at temaet er både spennende og interessant for tekstil/søm-klasser i videregående skole. 

–Dette med forklær har kanskje større betydning enn jeg først trodde, sier hun, og ser slett ikke bort i fra at utstillingen kan øke i omfang og at andre ting føler i kjølvannet.

–Da må jeg jo lage en katalog – eller kanskje en bok.

HÅNDARBEID: Fine, hvite forklær preget av nitid søm. Mange av disse ble nok brukt til penere anledninger.

Fine fruer

Trykksaker er ikke ukjent farvann for Vibeke Skramstad Strand. Hun er utdannet grafiker og har jobbet med det for forskjellige firmaer. For noen år siden valgte hun en friere tilværelse på grunn av de tre barna og en mann som reiser mye i jobben sin. Hun startet på en kunstnerkarriere, men kaller seg tegner. 

–Det er mer hverdagslig å være tegner enn kunstner. Jeg er et hverdagsmenneske som liker de enkle tingene, gjerne gamle, sier hun.

–Jeg får litt ærefrykt når jeg sitter over et nytt, blankt og hvitt ark. Derfor bruker jeg gammel og brukt papir som jeg finner litt overalt – i gamle bøker, eller nedlagte butikker og skoler.

De små dukkene hun lager, eller fruer som hun kaller dem, er laget av gammelt kreppapir, gamle postkort og gamle tekstiler.

–Disse fruene er elegante da – de har ekte pels og fine tekstiler, sier hun og peker på en rad fruer som henger på veggen på det lille kontoret hun har i verkstedet på Solberg spinneri.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.